Positivitet????

Da er vi snart ved starten av ei ny uke. Mye kan skje, men hva hoper vi på?
Tørr vi å se bare det positive?
Det vi gleder oss til.
Det vi håper skal skje.
Det vi planlegger.
Eller gruer vi oss, ser bare det vi forventer av negative hendelser som blir å komme?

For meg er det kanskje litt for mye av det siste. Og dette kan vel være fordi det blir jo å komme uann sett. Hvorfor håpe på så mye positivt, når det bare blir å gå i dass?

Ja da. Det sies at om du fokuserer på det positive. " det blir ei mye bedre uke enn forrige " så er sjangrene mye større for at det lykkes. Enn om vi bare bestemmer oss for det negative. Da påvirker vi det også den veien. Altså i dass. Vi kan ikke lykkes.

Nå er Nu min erfaring, at om jeg forventer at det ikke lykkes. Er lykken mye større, enn når jeg prøver og bare se og håpe på det positive. Da etter jeg mye lengre ned.
Og etter så mange år, der jeg går å håper, planlegger og prater om det positive. Er jeg nå så sliten av å feile og feile. At jeg sliter med å være positiv innstilt.

Når jeg jobber med å gi ros og oppmuntring når dagene ikke er så gode. (De positive dagene også).
Hvem er det som skal ha jobben med å gjøre dette til meg?

Når jeg ikke lykkes gang på gang. Når jeg ikke duger. Når jeg ikke får det til. Når jeg ikke klarer å jobbe pga. situasjonen hjemme. Hvem burde være der for meg?
Burde ikke noen være der for alle oss foreldre som jobber med disse barna som ikke har så lett for å lykkes?

Vi kurses i hvordan dagen skal/burde bli lettere for oss alle. Men blir den det for oss alle?
Vi stiller opp på mange møter, der vi får høre hvor dårlig det går.

Vi skal beskytte våre barn, men hvem beskytter oss? Hvem sier at de voksne i denne familien, har en tøff tid? Ingen! Det stort sett forventes, at disse foreldrene bare må jobbe enda hardere.

Nå klarer ikke denne moren snart mer. Håper at noen andre tar over når jeg melder pass.