God morgen!

Gro-Helen Tørum

2 t · Redigert · 

God morgen

Fortsatt eksisterer det en stigmatiseringe av mennesker som bruker tid og krefter på en søken etter å "finne seg selv", som har et annet fokus enn det aksepterte og som har innsett at selvinnsikt starter med egenkjærlighet. Kritikken har gjerne en nedlatende tone, fordekket med en humor som tenderer mot sarkasme og trumfkortet er at vi ikke tar på alvor vårt ansvar som medmennesker, men bare tenker på oss selv.

Og vi er mange som kjenner på den samme følelsen, vi er mange som ikke gir oss, men som bekjemper frustrasjonen inntil kritikerne forstår at det å være glad i seg selv, ikke er mangel på medfølelse, men en forutsetning for å skape noe godt - sammen med andre.

Hele vår samfunnstruktur er bygget opp rundt handling, rundt det å prestere og vi er opplært til å tro at det er vår gjøren som ligger til grunn for vår tilstrekkelighet eller mangel på sådan. Og jeg må tilbake til det parasympatiske systemet (brems) og det sympatiske systemet (gass) som kroppen vår er bygget opp rundt.

Bremsesystemet er der for å gi oss tid og rom til å finne vår egen takt og sørge for at vi lader batteriene med så store menger seratonin, at vi kjenner oss trygge mens glede og en kime til lykke, siver ut i systemet. Da vår vi lyst til å puste og velge livet i hvert eneste åndedrag.

Gassystemet er der for å redde oss fra fare, det kalles også fight og flight og sørger for at det pulserende bremsesystemet går over i en annen takt og alt fokus rettes mot å sette kroppen i alarmberedskap. Da er vi utrygge og adrenalinet strømmer ut i kroppen for å gi oss lyst til å kjempe for å overleve.

Samfunnet vi er oppdratt til å passe inn i, har et overveldende fokus på at vi konstant skal gi gass, og mange av oss mestrer den tilstanden helt utmerket, vel og merke inntil det går galt og de såkalte livstilssykdommene infiltrerer begge systemene, strømtilførselen slås av og vi tvinges til å ligge på lading.

Men også da stiller samfunnet krav, for hva er den påstått beste medisinen for oss som har nettet ned, jo, det er handling selvfølgelig. Sørg for at du gjør noe, så vil du føle deg bedre....

For meg er hele denne situasjonen er sammensurium av misforstand. Det starter med det etablerte kravet om prestasjon, dette dyttet i ryggen som gjør at vi aldri kan tillate oss å bremse. 

Og for de av oss som har brukt tid og krefter på å få dette systemet opp og stå, blir det derfor frustrerende å møte kritikk fordi vi setter oss selv først og ikke hører etter når de som påstår seg å ha makt og innflytelse, ønsker å tvinge oss i kne, igjen. Og hvem er de egentlig, de som har bestemt at forsvarsmodus er den eneste akseptable tilstanden å være i, at det å nyte godt av et velfungerende bremsesystem ikke er tillatt?

Det er da ikke slik at vi som ønsker å leve normalt, er unormale. Det er da ikke slik at det å ta ansvar for seg selv er å tråkke på andre. Det er ikke slik at det å elske seg selv betyr at vi er likegyldige overfor andre - eller?

Jeg har vært på en lang reise og jeg har endelig innsett at det er mitt eneste ansvar her i livet å sørge for at jeg har lyst til å puste, hele tiden. Det er når det strømmer glede gjennom meg, jeg kan være en god bidragsyter i fellesskapet. Det betyr ikke at jeg sitter handlingslammet og høster av samfunnets goder, det betyr ikke at jeg har glemt all min kunnskap om næringslivets 

drivere og "cash is king", det betyr bare at jeg vil gjøre det i mitt tempo, på min måte. Jeg vil ikke lenger være i konstant alarmberedskap og jeg vil ikke at bekymringer skal være fundamentet i mitt liv, jeg vil kjenne at jeg strekker til - hele tiden. Akkurat som med bilen min, den er nemlig trygg fordi den har både gass og bremser som virker!

Jeg vil ta ansvar for at ansatsen til mitt liv kommer fra en strøm av velvilje, ikke fra en konstant motvilje, en frykt for at det aldri blir godt nok. Det å leve er nemlig ikke en hobby jeg har - det er mitt eneste hvorfor!