Tunge dager!

Dagene er ganske tunge for tiden. Barnet mitt er i en meget kreativ fase, der han utforsker nye grenser og forsker på ting. Når jeg hører andre fortelle om deres fortvilelse og frustresjon, høres det så ufarlig ut. Dette er litt skremmende for meg, da jeg sitter her hjemme og sliter med det samme som dem. Og jeg er livredd her jeg sitter.

Var på et møte i dag der vi snakket om tankens makt og kraft. En tanke trenger ikke å være sann. Dette temaet var i forbindelse med med kostholds endring. Og hva vaner og tanker kan styre oss til ikke å få til nye ting.
Vi låser oss fast i dårlige mønstre som vi har problemer med å komme oss ut av.

Og her sitter jeg med da mine tanker om det som skjer rundt min sønn. Bra eller dårlig. Har vel ikke så mye å si. Men hvordan jeg klarer å tenke positivt og ufarliggjøre det som nå skjer.

Er kjempe glad i han. Men nå er jeg så sliten av bekymringer, at jeg ser for mye dårlige konsekvenser. Prøver, når vi har gode dager, å snakke med han om ting han opplever og gjør. Og hva dette gjør med meg. Prøver å være erlig og ikke overdramatisere det. Og ikke vise han hvor hysterisk redd jeg er.

Nå har vi hadt det ganske hektisk siden skolen begynte igjen etter at de hadde streiket i ca 3 uker. Den streiken var ikke noe positiv for mitt barn. Lærerne fikk nok litt av sine krav igjennom. Men skolebarna har ikke fått igjennom sine krav. Lærerne var ikke klarer for å ta i mot mitt barn, meg hans  utfordringer. De hadde ikke hadt sine planleggingsdager og var ikke fysisk eller psykisk forberedt til å ta i mot en som var frustrert pga. streikens varighet.
Dette er er barn som trenger forutsigbarhet. Ikke beskjed kvelden før, at i morgen skal du på skolen.
Men, men. Jeg som mor gjorde min plikt. Sente barnet på skolen. Bu hu, det har vi alle angret på i snart 2 mnd. Håper ting kommer i orden snart.

Hvor og når kan vi normaliser oss.
Vi har krav på avlastning, har fått det innvilget, men de har ingen til oss. Skal vi ha hjelp, må vi ordne dette selv. Sitter igjen med en blandet følelse. På den ene siden trenger jeg og min mann sårt å få noen dager i måneden der vi kan ha fokus på oss som kjærester, og vi trenger å bygge opp et bedre forhold ti de 2 andre barna vi har. Samtidig som vi tenker at det er så mange flere som også trenger dette, og kanskje mere enn oss.
Jeg hvet at den som roper høyest får mer. Men dette er et vanskelig tema for meg, da jeg vil være så sterk at jeg skal og vil klare alt.
Har veldig lyst til å si at jeg er "uovervinnerlig" men dette hvet jeg ikke er sant. Jeg blir bare mer og mer sliten. Og derfor ei dårligere mor for hver dag som går.

Hvor finner jeg den flotte familien som kan avlaste meg? Slik at jeg kan finne meg selv igjen???????