Vell overstått jul alle der ute i den store verden.
Her sitter jeg å har opplevd masse siden sist jeg delt noen opplevelser og tanker med dere.
Den 20. des-14 ble jeg tante til ei nydelig lita jente. det er så herlig å se at nye medlemmer av familien ser dagens lys. Jeg har nå en liten rar følelse inni min kropp. Da jeg hvet at neste gang det kommer et tilskudd til denne slekten så er det nok jeg som blir bestemor..... Tiden flyr litt for fort. Men utrolig flott at livet går videre.
den lille prinsessa som så dagets lys før jul er født med en liten hofte feil. Jeg strikker ganske mye til tider. Ifødselsgave strikket jeg, omslags jakke, lue og såkker. De passet kjempe fint. :) og i julegave, strikket jeg en flott Marius kjole. Men siden hun har Hoftedysplasi får hun ikke brukt denne kjolen med det første. Håper jo at hun er ferdi med puten til hun blir 3 mnd. Jeg krysser armer og ben ;)
Men mens jeg nå har din oppmerksomhet, lurer jeg nå litt på om du har liggende en oppskrift på ullbukse som kan strikkes til ei lita frøken med pute/skinne mellom bena?
Håper på mange tilbakemeldinger. For ute på nettet var det ingen treff.
Ønsker dere alle ei fortsatt flott romjul :)
lørdag 27. desember 2014
onsdag 5. november 2014
Motivasjon
Nå skal det skje underverker med meg :)
Neida, bare tulla.
Har vært på Motivasjonskurs
Der så vi denne filmen
Den kan jeg anbefale på det sterkeste.
Mange flotte tankevekkere
mandag 3. november 2014
ILDVITNET
Ildbegret er ei spennende bok, som falt godt i smak hos meg.
Den er også litt aktuell, med tanke på der forferdelige drapet som skjedde på denne ungdomsinnstitusjonen sør i Norge.
Det er fryktelig lett å ta parti med feil perskjon når barn er med i bilde.
Kelner skriver bra. Den er lettlest, og for meg var det så spennende at det var til tider vanskelig å legge boken fra meg.
Utdrag fra boken:
Et uhyggelig mord skjer på Birgittagården, et hjem for tenåringsjenter i trøbbel. Den myrdede jenta holder hendene for øynene. Det er ingen blodflekker på henne til tross for blodsølet i rommet, kriminaletterforsker Joona Linna skjønner raskt at dette er en kriminalsak av den mest utfordrende typen. Sporene fører han i retning av Vicky, som forsvant samme natt som mordet. Vicky var den snille jenta på Birgittagården. Men da Linna undersøker bakgrunnen hennes, får han seg noen overraskelser. Samtidig ringer det spiritiske mediet Flora Hansen til politiet. Først vil hun ha penger for å snakke, snart ber hun dem bare om å lytte.
Boken anbefales på det sterkeste. :)
Ha en spennende høst.
Deilig med bursdag :)
Ja, nå er vi kommet til den måneden da mange i min familie har bursdag.
Min flotte sønn, ble 20 år på lørdag. Og det feiret han med huset fullt av ungdommer.
Herlig å komme innom å se de storkoser seg.
De hadde hadt det supert, med latter, godt selskap i hverandre og høy musikk. Å nei, må ikke glemme at de hadde en liten sterk en i glassene ;)
Så var det min tur på søndag. Mange flotte gaver og kort.
Her ser dere de flotte ordene fra min fantastiske søster:)
Disse bøkene gleder jeg meg til å lese. Har lest ei bok tidligere fra samme forfatter.
Og det ga mersmak :)
Her fikk jeg jammen nye advent lys. De er kjempefine.
Men litt usikker på hvor jeg kan sette dem.
Må jo ha fremme de andre 2 også, for ikke å såre noen
Og så kom disse nydelige rosen :)
Fikk mange flere flotte gaver. Så utrolig flott å ha bursdag.
Kan vel ri på denne rosa skyen en lang stund fremover :)
fredag 31. oktober 2014
Synlig voksne.
I det siste har det ikke skjedd så mye. Og godt er jo det :)
I dag er det den store Halloween dagen. Både små, mellomstore og store har kledd seg ut. Og vært med på aktiviteter rundt om.
Jeg og 3 andre har gått nattevandrer for Røde Kors Bodø
Nattevandrer Bodø
Dette var en flott opplevelse. Stilt og rolig i dag. Kanskje litt fordi det var litt kaldt ute.
Mass flotte ungdommer som var pyntet og masse god stemning. Ungdomsklubben der jeg vandret utenfor i dag hadde et samlet arrangement for flere ungdomsklubber i distriktet. Godt oppmøte.
Håper noen flere kan slenge seg med og gå Nattevandrer eller Natteravn i den byen de bor i.
Dette er et flott tiltak for å gjøre ungdomstiden trygg for ungdommene våre.
Her i Bodø stenger den eneste uteplassen som har operert med 18 år's grense dørene. Da trenger vi noen flere synlig voksne.
Kontakt Bodø Røde Kors eller Natalie Glans Myhre, sms: 95332151eller e-post:nattevandring@bodork.no.
tirsdag 28. oktober 2014
Skolefruktordningen !
Her har vi noen kjempe flinke elever som står på sine krav.
Er så helt enig med dem. "@Erna Solberg, nå må du våkne og gi barna frukten tilbake.
Skolefrukt var ei fin ordning for at elevene skulle holde hele skoledagen. Og ikke minst, for å viske bort skille mellom fattige og rike familier.
Brukt er dyrt for familier med lite inntekt. Det blir nedprioritert.
Skoleopprør mot Erna - vil ha gratis frukt
Publisert 26.10.2014 kl 23:01 Oppdatert 27.10.2014 kl 12:02
Elevene i 6. og 7. klasse ved Jektvik skole i Rødøy ber nå alle skolene i Norge om å engasjere seg for å få tilbake ordningen med gratis skolefrukt., og har også sagt ifra til statsminister Erna Solberg.
- Den ble innført i august 2007 for alle skoler med ungdomstrinn, og finansiert av staten.
- I juni i år vedtok Stortinget å oppheve loven om gratis skolefrukt. Da elevene i Rødøy kom på skolen i august, var det slutt på tiden da de kunne forsyne seg med frukt når de trengte en ekstra piff for å følge med i undervisningen.
Gjør motsatt.
Lasse Telens (12) synes Erna Solberg motsier seg selv.
– Hun har sagt at hun vil at elevene skal gjøre det bedre på skolen. Og så tok hun bort skolefrukten. Da skjer jo det motsatte, sier han. Emma Heen (11) forklarer hvorfor:
– Vi følte oss friskere og mindre slitne, og det var lettere å følge med i timene og lære ting når vi kunne ta oss en bit frukt, sier hun.
Positivt.
Lærer Inger Monsen bekrefter elevenes historie.
– Vi så at elevene gjerne tok seg litt frukt i timene inn imot storefri og på slutten av dagen, akkurat når de begynte å bli ukonsentrerte, sier hun.
På Jektvik skole gjorde de det slik at frukten ble skåret opp og sto tilgjengelig i klasserommet. Dermed kunne elevene ta seg en bit frukt når det passet dem.
– Vi opplevde dette som så gunstig for læringen at også rektor stilte opp og skar opp frukt når det passet, sier Monsen.
Skrev brev.
Den 23. september skrev klassen til statsministeren. Her spør de blant annet om hva fruktpengene skal brukes til.
– Norge er jo et av verdens rikeste land. Hvorfor har vi da ikke råd til skolefrukt til oss elever?
– Vi skrev dette brevet for å få tilbake skolefrukten, sier Lasse.
– Vi syntes det var utrolig bra å få fersk, fin frukt oppskåret hver dag, og vi tror vi var mindre syke på grunn av frukten, sier Emma Heen.
Elevene avslutter brevet sitt med at: «Vi håper skolefrukten kan komme tilbake til alle elevene, og at du tar deg tid til å svare på våre spørsmål.»
Taushet.
Avisa Nordland har i ei uke forsøkt å få Erna Solberg i tale, uten hell. Det er derfor lite som tyder på at elevene kommer til å få noe svar, verken personlig eller gjennom media.
En gjennomgang av postlisten ved statsministerens kontor viser at Solberg har mottatt i alt 34 henvendelser om skolefrukt til nå i år. Hun har ikke svart på en eneste av dem. Men elevene ved Jektvik skole gir ikke opp.
– Vi oppfordrer alle skoler til å skrive til Erna Solberg og be om å få skolefrukten tilbake, sier Kim-Ayla Hoff.
Regjeringen arbeider med å finpusse neste års statsbudsjett, og elevene håper i det lengste å nå fram. Og de tenker ikke bare på seg selv.
– Vi synes det er ekstra dumt at frukten ble borte når vi vet at mange barn spiser usunn mat, heter det i brevet.
Noe å smile av :)
Svelget kondom
Legevakten fikk en telefon der en nærmest hysterisk tenåring sa at kjæresten hadde svelget en kondom og at noen måtte komme og hjelpe dem. Legen ble straks beordret ut til den pasienten som kunne bli kvalt. Men innen han kom seg ut døra, ringte telefonen igjen. Samme gutten sa nå med betydelig roligere stemme: Legen behøver ikke komme likevel, for vi fant en ny en!
mandag 27. oktober 2014
Tunge dager!
Dagene er ganske tunge for tiden. Barnet mitt er i en meget kreativ fase, der han utforsker nye grenser og forsker på ting. Når jeg hører andre fortelle om deres fortvilelse og frustresjon, høres det så ufarlig ut. Dette er litt skremmende for meg, da jeg sitter her hjemme og sliter med det samme som dem. Og jeg er livredd her jeg sitter.
Var på et møte i dag der vi snakket om tankens makt og kraft. En tanke trenger ikke å være sann. Dette temaet var i forbindelse med med kostholds endring. Og hva vaner og tanker kan styre oss til ikke å få til nye ting.
Vi låser oss fast i dårlige mønstre som vi har problemer med å komme oss ut av.
Og her sitter jeg med da mine tanker om det som skjer rundt min sønn. Bra eller dårlig. Har vel ikke så mye å si. Men hvordan jeg klarer å tenke positivt og ufarliggjøre det som nå skjer.
Er kjempe glad i han. Men nå er jeg så sliten av bekymringer, at jeg ser for mye dårlige konsekvenser. Prøver, når vi har gode dager, å snakke med han om ting han opplever og gjør. Og hva dette gjør med meg. Prøver å være erlig og ikke overdramatisere det. Og ikke vise han hvor hysterisk redd jeg er.
Nå har vi hadt det ganske hektisk siden skolen begynte igjen etter at de hadde streiket i ca 3 uker. Den streiken var ikke noe positiv for mitt barn. Lærerne fikk nok litt av sine krav igjennom. Men skolebarna har ikke fått igjennom sine krav. Lærerne var ikke klarer for å ta i mot mitt barn, meg hans utfordringer. De hadde ikke hadt sine planleggingsdager og var ikke fysisk eller psykisk forberedt til å ta i mot en som var frustrert pga. streikens varighet.
Dette er er barn som trenger forutsigbarhet. Ikke beskjed kvelden før, at i morgen skal du på skolen.
Men, men. Jeg som mor gjorde min plikt. Sente barnet på skolen. Bu hu, det har vi alle angret på i snart 2 mnd. Håper ting kommer i orden snart.
Hvor og når kan vi normaliser oss.
Vi har krav på avlastning, har fått det innvilget, men de har ingen til oss. Skal vi ha hjelp, må vi ordne dette selv. Sitter igjen med en blandet følelse. På den ene siden trenger jeg og min mann sårt å få noen dager i måneden der vi kan ha fokus på oss som kjærester, og vi trenger å bygge opp et bedre forhold ti de 2 andre barna vi har. Samtidig som vi tenker at det er så mange flere som også trenger dette, og kanskje mere enn oss.
Jeg hvet at den som roper høyest får mer. Men dette er et vanskelig tema for meg, da jeg vil være så sterk at jeg skal og vil klare alt.
Har veldig lyst til å si at jeg er "uovervinnerlig" men dette hvet jeg ikke er sant. Jeg blir bare mer og mer sliten. Og derfor ei dårligere mor for hver dag som går.
Hvor finner jeg den flotte familien som kan avlaste meg? Slik at jeg kan finne meg selv igjen???????
fredag 17. oktober 2014
Bells Parese
21. Januar - 2014 våknet jeg opp med muskel lammelse i 1/2 fjeset. Høyre side.
Det var en litt skummel opplevelse. Siden jeg er omsorgsarbeider av yrke, var jeg ikke redd for at det skulle være slag. Men tok kontakt med legen min. De sente meg videre til legevakten som sente meg videre til sykehuset. Der ble jeg utredet både høyt og lavt. Siden min mann var på jobb, og jeg ønsket ikke å mase på han. Bestemte jeg meg for selv å kjøre. Mens jeg lå på mottaket på sykehuset og ventet på videre prøver. Kledde jeg på meg og gikk ut for å pakke på parkometret. Dette fant de å være meget uheldig og rart. Jeg trengte jo ikke noe videre over det. Men da jeg kom på Nevrologen, møtte jeg min svigerinne. Hun derimot ble både litt redd og rasende siden jeg hadde kjørt alene. Det kunne jo være noe alvorlig.
Men som sakt, ikke farlig eller dødelig.
Bells Parese
Ja, nå er det gått 5 dager siden jeg fikk diagnosen Bells parese. Har lakt ut en link til ei legeside der det står om denne diagnosen. Og 4 dager siden jeg startet på medisin. Det ser ut som at alt har stagnert nå. Alle 5 musklene er angrepet men ikke så masse. Det er munn og øye som irriterer meg mest. Snakker litt rart, men kan ikke spise og drikke som normalt. Og øyet kan ikke lukkes helt. Blåser det litt for mye, blafrer øyelokket. Kan ikke knipe det i gjen og tårer blir jeg ikke så lett kvitt. Og om natta må det teipes igjen.
Har ikke lyst til å skjemmes pga. lammelsen. Men syns det er litt vanskelig å dra ut å handle. Prøver faktisk å unngå kjentfolk på butikken. I går Giske det ganske greit. Men i kassa ba jeg om å få ta ut litt ekstra penger, og da så kassa dama at jeg hadde rar ansikts mimikk. De pleier ikke å være så ekstremt hjelpsomme, det var like før hun pakket varene i posen for meg. Litt kripi, vanskelig men
kan ikke legge sjul på at jeg hadde lyst til å fnise etterpå da jeg satt i bilen.
Ja, ja. Får vel bare ta den tiden dette tar.
I dag har temperaturen steget litt og ikke så mye vind, så kanskje jeg skal ta meg en liten rusletur med Balto. Han trenger nok en tur etter alle disse late dagen.
Bells Parese
Morgenstund har guld i munn.
Fredag 31. Januar 2014
Sitter her å kjenner at jeg lever. Har i dag vært rammet av Bells Parese i 10 dager. Har vært ute på
nett å lest mye om denne sykdommen, og lært mye. Nå sitter jeg her å kjenner at det begynner å bevege seg i høyre kinn. jippi :) dette gikk jo fort.
Tiden flyr og nå er det blitt hele 36 dager siden jeg våknet opp med lammelse i høyre side av ansiktet. Tiden har bare fløyet. Etter jeg hadde vært på sykehuset å fått sjekket hva dette var. Startet jeg på steroider. Ble ikke mye sterkere av de tabelettene. Men etter 10 dager, som kuren varte. Fikk jeg trenings vondt i alle muskler i hele kroppen. Og det ble etterhvert meget vondt i høyre kinn. Så når det skulle deles ut klemmer til barna, var det om å gjør å få klem på venstre kinn eller så kunne det
hende jeg kom med et lite utbrudd pga. smerter.
Noe var vanskelig å takle til å begynne med, men ting gikk seg til etterhvert. Følte meg som en slagpasient. Kunne ikke drikke varme drikker, da rant alt ut i høyre munnviken. kunne heller ikke drikke fra glass/kopp. Det var bare å ta frem sugerør. Siden jeg mistet smaken og føligheten på høyre side av tungen, virket det som om all mat hadde en konsistens om smør. Jeg er veldig glad i mat. Men lærte noe nytt. Spiser ikke maten hvis den ikke smaker godt.
Spytte etter tannpuss kunne jeg ikke. Pusse nesen gikk jo heller ikke. Og hvordan skulle jeg nå klare å plystre på hunden min nå????
Ja ja, overrasker meg selv med å vende meg til dette ganske fort.
Alt av mat måtte jeg spise med kniv og gaffel. For når jeg skulle gape over brødskiven, smatt leppen inn i munnen og bare var i veien.
Som utdannet Omsorgsarbeider lærte jeg noe nytt. Dette er en erfaring å ta med seg ut i yrket mitt der jeg til tider jobber med slagpasienter.
Jeg har vært ute på netter å lest om sykdommen og hva andre opplever. Sitter igjen med et undelig spørsmål. Hvorfor venter noen i dager, uker og opp til flere måneder før de oppsøker lege???
Settes du ikke på medisin snarest mulig er det mye mindre sjangse for at du blir helt frisk.
Nei folkens. Oppsøk lege samme dag. Statistikk viser at det oppstår ca. 500 tilfeller hvert år. Og alle kan få det. Og legene hvet ikke helt hva som er hovedårsaken til at det bryter ut hos akkurat deg.
Jeg har vært utrolig heldig. Allerede etter 14 dager begynte jeg å merke bedring. Nå 36 dager etter jeg fikk Bells Parese henger det kun litt igjen i øyet. Akkurat som om det er litt sjeggel. Ellers er alt kommet tilbake som normalt.
Det var en litt skummel opplevelse. Siden jeg er omsorgsarbeider av yrke, var jeg ikke redd for at det skulle være slag. Men tok kontakt med legen min. De sente meg videre til legevakten som sente meg videre til sykehuset. Der ble jeg utredet både høyt og lavt. Siden min mann var på jobb, og jeg ønsket ikke å mase på han. Bestemte jeg meg for selv å kjøre. Mens jeg lå på mottaket på sykehuset og ventet på videre prøver. Kledde jeg på meg og gikk ut for å pakke på parkometret. Dette fant de å være meget uheldig og rart. Jeg trengte jo ikke noe videre over det. Men da jeg kom på Nevrologen, møtte jeg min svigerinne. Hun derimot ble både litt redd og rasende siden jeg hadde kjørt alene. Det kunne jo være noe alvorlig.
Men som sakt, ikke farlig eller dødelig.
Bells Parese
Ja, nå er det gått 5 dager siden jeg fikk diagnosen Bells parese. Har lakt ut en link til ei legeside der det står om denne diagnosen. Og 4 dager siden jeg startet på medisin. Det ser ut som at alt har stagnert nå. Alle 5 musklene er angrepet men ikke så masse. Det er munn og øye som irriterer meg mest. Snakker litt rart, men kan ikke spise og drikke som normalt. Og øyet kan ikke lukkes helt. Blåser det litt for mye, blafrer øyelokket. Kan ikke knipe det i gjen og tårer blir jeg ikke så lett kvitt. Og om natta må det teipes igjen.
Har ikke lyst til å skjemmes pga. lammelsen. Men syns det er litt vanskelig å dra ut å handle. Prøver faktisk å unngå kjentfolk på butikken. I går Giske det ganske greit. Men i kassa ba jeg om å få ta ut litt ekstra penger, og da så kassa dama at jeg hadde rar ansikts mimikk. De pleier ikke å være så ekstremt hjelpsomme, det var like før hun pakket varene i posen for meg. Litt kripi, vanskelig men
kan ikke legge sjul på at jeg hadde lyst til å fnise etterpå da jeg satt i bilen.
Ja, ja. Får vel bare ta den tiden dette tar.
I dag har temperaturen steget litt og ikke så mye vind, så kanskje jeg skal ta meg en liten rusletur med Balto. Han trenger nok en tur etter alle disse late dagen.
Bells Parese
Morgenstund har guld i munn.
Fredag 31. Januar 2014
Sitter her å kjenner at jeg lever. Har i dag vært rammet av Bells Parese i 10 dager. Har vært ute på
nett å lest mye om denne sykdommen, og lært mye. Nå sitter jeg her å kjenner at det begynner å bevege seg i høyre kinn. jippi :) dette gikk jo fort.
Har lest om de som er rammet i 1 år. Det må være tøft.
Skulle ønske det lå litt mere info. ute på nett om denne sykdommen. Det er litt lite stoff og behandling eksisterer jo nesten ikke.
Til dere som lar det gå flere dager, uker og måneder før dere oppsøker lege. Våkne opp. Bells Parese er en harmløs sykdom. Dvs. den er ikke dødelig. Men jo tidligere dere starter opp på medisin, jo større er muligheten for å bli raskere frisk og sitte igjen med mindre hemmelser i ettertid. Når man
kjenner at man blir lam, kan det dreie seg om en blodpropp. Og de er ikke til å spøke med.
Onsdag 26. Februar 2014
Bells Parese dag 36
kjenner at man blir lam, kan det dreie seg om en blodpropp. Og de er ikke til å spøke med.
Onsdag 26. Februar 2014
Bells Parese dag 36
Tiden flyr og nå er det blitt hele 36 dager siden jeg våknet opp med lammelse i høyre side av ansiktet. Tiden har bare fløyet. Etter jeg hadde vært på sykehuset å fått sjekket hva dette var. Startet jeg på steroider. Ble ikke mye sterkere av de tabelettene. Men etter 10 dager, som kuren varte. Fikk jeg trenings vondt i alle muskler i hele kroppen. Og det ble etterhvert meget vondt i høyre kinn. Så når det skulle deles ut klemmer til barna, var det om å gjør å få klem på venstre kinn eller så kunne det
hende jeg kom med et lite utbrudd pga. smerter.
Noe var vanskelig å takle til å begynne med, men ting gikk seg til etterhvert. Følte meg som en slagpasient. Kunne ikke drikke varme drikker, da rant alt ut i høyre munnviken. kunne heller ikke drikke fra glass/kopp. Det var bare å ta frem sugerør. Siden jeg mistet smaken og føligheten på høyre side av tungen, virket det som om all mat hadde en konsistens om smør. Jeg er veldig glad i mat. Men lærte noe nytt. Spiser ikke maten hvis den ikke smaker godt.
Spytte etter tannpuss kunne jeg ikke. Pusse nesen gikk jo heller ikke. Og hvordan skulle jeg nå klare å plystre på hunden min nå????
Ja ja, overrasker meg selv med å vende meg til dette ganske fort.
Alt av mat måtte jeg spise med kniv og gaffel. For når jeg skulle gape over brødskiven, smatt leppen inn i munnen og bare var i veien.
Som utdannet Omsorgsarbeider lærte jeg noe nytt. Dette er en erfaring å ta med seg ut i yrket mitt der jeg til tider jobber med slagpasienter.
Jeg har vært ute på netter å lest om sykdommen og hva andre opplever. Sitter igjen med et undelig spørsmål. Hvorfor venter noen i dager, uker og opp til flere måneder før de oppsøker lege???
Settes du ikke på medisin snarest mulig er det mye mindre sjangse for at du blir helt frisk.
Nei folkens. Oppsøk lege samme dag. Statistikk viser at det oppstår ca. 500 tilfeller hvert år. Og alle kan få det. Og legene hvet ikke helt hva som er hovedårsaken til at det bryter ut hos akkurat deg.
Jeg har vært utrolig heldig. Allerede etter 14 dager begynte jeg å merke bedring. Nå 36 dager etter jeg fikk Bells Parese henger det kun litt igjen i øyet. Akkurat som om det er litt sjeggel. Ellers er alt kommet tilbake som normalt.
Håper jeg har klart å formidle litt av opplevelsen min og gitt litt info. om denne skjelne sykdommen. Skulle du derimot ha noen spørsmål, må du bare spørre.
torsdag 16. oktober 2014
God morgen!
God morgen
Fortsatt eksisterer det en stigmatiseringe av mennesker som bruker tid og krefter på en søken etter å "finne seg selv", som har et annet fokus enn det aksepterte og som har innsett at selvinnsikt starter med egenkjærlighet. Kritikken har gjerne en nedlatende tone, fordekket med en humor som tenderer mot sarkasme og trumfkortet er at vi ikke tar på alvor vårt ansvar som medmennesker, men bare tenker på oss selv.
Og vi er mange som kjenner på den samme følelsen, vi er mange som ikke gir oss, men som bekjemper frustrasjonen inntil kritikerne forstår at det å være glad i seg selv, ikke er mangel på medfølelse, men en forutsetning for å skape noe godt - sammen med andre.
Hele vår samfunnstruktur er bygget opp rundt handling, rundt det å prestere og vi er opplært til å tro at det er vår gjøren som ligger til grunn for vår tilstrekkelighet eller mangel på sådan. Og jeg må tilbake til det parasympatiske systemet (brems) og det sympatiske systemet (gass) som kroppen vår er bygget opp rundt.
Bremsesystemet er der for å gi oss tid og rom til å finne vår egen takt og sørge for at vi lader batteriene med så store menger seratonin, at vi kjenner oss trygge mens glede og en kime til lykke, siver ut i systemet. Da vår vi lyst til å puste og velge livet i hvert eneste åndedrag.
Gassystemet er der for å redde oss fra fare, det kalles også fight og flight og sørger for at det pulserende bremsesystemet går over i en annen takt og alt fokus rettes mot å sette kroppen i alarmberedskap. Da er vi utrygge og adrenalinet strømmer ut i kroppen for å gi oss lyst til å kjempe for å overleve.
Samfunnet vi er oppdratt til å passe inn i, har et overveldende fokus på at vi konstant skal gi gass, og mange av oss mestrer den tilstanden helt utmerket, vel og merke inntil det går galt og de såkalte livstilssykdommene infiltrerer begge systemene, strømtilførselen slås av og vi tvinges til å ligge på lading.
Men også da stiller samfunnet krav, for hva er den påstått beste medisinen for oss som har nettet ned, jo, det er handling selvfølgelig. Sørg for at du gjør noe, så vil du føle deg bedre....
For meg er hele denne situasjonen er sammensurium av misforstand. Det starter med det etablerte kravet om prestasjon, dette dyttet i ryggen som gjør at vi aldri kan tillate oss å bremse.
Fortsatt eksisterer det en stigmatiseringe av mennesker som bruker tid og krefter på en søken etter å "finne seg selv", som har et annet fokus enn det aksepterte og som har innsett at selvinnsikt starter med egenkjærlighet. Kritikken har gjerne en nedlatende tone, fordekket med en humor som tenderer mot sarkasme og trumfkortet er at vi ikke tar på alvor vårt ansvar som medmennesker, men bare tenker på oss selv.
Og vi er mange som kjenner på den samme følelsen, vi er mange som ikke gir oss, men som bekjemper frustrasjonen inntil kritikerne forstår at det å være glad i seg selv, ikke er mangel på medfølelse, men en forutsetning for å skape noe godt - sammen med andre.
Hele vår samfunnstruktur er bygget opp rundt handling, rundt det å prestere og vi er opplært til å tro at det er vår gjøren som ligger til grunn for vår tilstrekkelighet eller mangel på sådan. Og jeg må tilbake til det parasympatiske systemet (brems) og det sympatiske systemet (gass) som kroppen vår er bygget opp rundt.
Bremsesystemet er der for å gi oss tid og rom til å finne vår egen takt og sørge for at vi lader batteriene med så store menger seratonin, at vi kjenner oss trygge mens glede og en kime til lykke, siver ut i systemet. Da vår vi lyst til å puste og velge livet i hvert eneste åndedrag.
Gassystemet er der for å redde oss fra fare, det kalles også fight og flight og sørger for at det pulserende bremsesystemet går over i en annen takt og alt fokus rettes mot å sette kroppen i alarmberedskap. Da er vi utrygge og adrenalinet strømmer ut i kroppen for å gi oss lyst til å kjempe for å overleve.
Samfunnet vi er oppdratt til å passe inn i, har et overveldende fokus på at vi konstant skal gi gass, og mange av oss mestrer den tilstanden helt utmerket, vel og merke inntil det går galt og de såkalte livstilssykdommene infiltrerer begge systemene, strømtilførselen slås av og vi tvinges til å ligge på lading.
Men også da stiller samfunnet krav, for hva er den påstått beste medisinen for oss som har nettet ned, jo, det er handling selvfølgelig. Sørg for at du gjør noe, så vil du føle deg bedre....
For meg er hele denne situasjonen er sammensurium av misforstand. Det starter med det etablerte kravet om prestasjon, dette dyttet i ryggen som gjør at vi aldri kan tillate oss å bremse.
Og for de av oss som har brukt tid og krefter på å få dette systemet opp og stå, blir det derfor frustrerende å møte kritikk fordi vi setter oss selv først og ikke hører etter når de som påstår seg å ha makt og innflytelse, ønsker å tvinge oss i kne, igjen. Og hvem er de egentlig, de som har bestemt at forsvarsmodus er den eneste akseptable tilstanden å være i, at det å nyte godt av et velfungerende bremsesystem ikke er tillatt?
Det er da ikke slik at vi som ønsker å leve normalt, er unormale. Det er da ikke slik at det å ta ansvar for seg selv er å tråkke på andre. Det er ikke slik at det å elske seg selv betyr at vi er likegyldige overfor andre - eller?
Jeg har vært på en lang reise og jeg har endelig innsett at det er mitt eneste ansvar her i livet å sørge for at jeg har lyst til å puste, hele tiden. Det er når det strømmer glede gjennom meg, jeg kan være en god bidragsyter i fellesskapet. Det betyr ikke at jeg sitter handlingslammet og høster av samfunnets goder, det betyr ikke at jeg har glemt all min kunnskap om næringslivets
Det er da ikke slik at vi som ønsker å leve normalt, er unormale. Det er da ikke slik at det å ta ansvar for seg selv er å tråkke på andre. Det er ikke slik at det å elske seg selv betyr at vi er likegyldige overfor andre - eller?
Jeg har vært på en lang reise og jeg har endelig innsett at det er mitt eneste ansvar her i livet å sørge for at jeg har lyst til å puste, hele tiden. Det er når det strømmer glede gjennom meg, jeg kan være en god bidragsyter i fellesskapet. Det betyr ikke at jeg sitter handlingslammet og høster av samfunnets goder, det betyr ikke at jeg har glemt all min kunnskap om næringslivets
drivere og "cash is king", det betyr bare at jeg vil gjøre det i mitt tempo, på min måte. Jeg vil ikke lenger være i konstant alarmberedskap og jeg vil ikke at bekymringer skal være fundamentet i mitt liv, jeg vil kjenne at jeg strekker til - hele tiden. Akkurat som med bilen min, den er nemlig trygg fordi den har både gass og bremser som virker!
Jeg vil ta ansvar for at ansatsen til mitt liv kommer fra en strøm av velvilje, ikke fra en konstant motvilje, en frykt for at det aldri blir godt nok. Det å leve er nemlig ikke en hobby jeg har - det er mitt eneste hvorfor!
Jeg vil ta ansvar for at ansatsen til mitt liv kommer fra en strøm av velvilje, ikke fra en konstant motvilje, en frykt for at det aldri blir godt nok. Det å leve er nemlig ikke en hobby jeg har - det er mitt eneste hvorfor!
lørdag 4. oktober 2014
Slå opp latterdøren :)
Smått om kropp:
Elina 6 år
Fars jobb
Lille Jens gjekk i barnehageklassen, og en dag spørte lærerina barna, hva deres far jobbet som.
Alle de typiske svar kommer; brannmann, politimann, selger, politiker... Jens var meget stille, så lærerinna spurte hva hans far jobber som.
- Min far er eksotisk danser i en strippeklubb, hvor han tar av alt sitt tøy av foran andre menn. Noen ganger, hvis tilbudet er rigtig godt, tar han derfra med en annen mann, leier et billig hotelværelse, og fjoller rundt med ham hele natten.
Lærerinnen ber hurtig de andre barna om å male litt i deres malebøker, og tar deretter Jens med ut på gangen. - Er det virkelig sant det din far jobber med?
- Nei, sier Jens. - Min far spiller fotball i Liverpool, men jeg var alt for flau til å si det.
Alle de typiske svar kommer; brannmann, politimann, selger, politiker... Jens var meget stille, så lærerinna spurte hva hans far jobber som.
- Min far er eksotisk danser i en strippeklubb, hvor han tar av alt sitt tøy av foran andre menn. Noen ganger, hvis tilbudet er rigtig godt, tar han derfra med en annen mann, leier et billig hotelværelse, og fjoller rundt med ham hele natten.
Lærerinnen ber hurtig de andre barna om å male litt i deres malebøker, og tar deretter Jens med ut på gangen. - Er det virkelig sant det din far jobber med?
- Nei, sier Jens. - Min far spiller fotball i Liverpool, men jeg var alt for flau til å si det.
onsdag 1. oktober 2014
Høst!
Nydelig vær å være ute i.
Hele gjengen gikk en flott tur i Maskinisten. Sol og deilig temperatur.
Det var ikke bare godt for kropp. Skjelen fikk seg et lite tilskudd av velvære.
Kan anbefales :)
God middag!
tirsdag 30. september 2014
Kontrollfrik ;)
Fikk et spørsmål i dag!!! Som fikk meg til å undre.
Sjefer du for mye over ditt/dine barn? Må du hvite til en hver tid hvor de er og hva de gjør?
Må de føles så tett opp? Det er jo ikke rom for dem å feile!
Tja, må jeg det? Disse spørsmålene fikk meg til å tenke. Nå skal det sies, at det er vel den minste som får så mye oppfølging. Jeg er hønemor til de 2 andre også, men ikke i så stor grad.
Men, tilbak til det minste barnet mitt på 14 år, som har en litt ekstra stor ryggsekk å bære på. Jeg jobber vel overtid for å ta noe av ballasten. I stede for å hjelpe så barnet klarer å hanskes den alene.
Jeg er der på morgenen og "maser" om klokka. Mat og medisin før skolen. Kanskje kommentere de klærne som skulle vært vasket. Sier " ha en fin dag!".
Sender Mail til skolen om info. Om morgenen er bra eller dårlig. Er på tå hver gang tlf ringer. Er det fra skolen? Hva har sjedd nå?
Er der når barnet kommer hjem. Spør om skoledagen og maser om lekser, middag og ikke bli sein.
Ringer for å kontrollere hvor han er og sammen med hvem.
Maser om kveldsmat og leggetid.
I mellom alt dette passer jeg på at:
Barnet får sitte på sin stol ved marbordet, sin plass i sofaen
Se på den kanalen barnet vill
At det ikke er for masse såpe og velge blant i dusjen
Rent håndklæ og klær
Kommenterer eller prøver å begrense bruken av gele/voks og parfyme
Prøver å påvirke til å dråppe den capsen
At det serveres til alle måltider det barnet liker eller har lyst på
Følger opp alt som skolen og andre instanser mener vi ikke gjør
Er på letten ved en hver minste ting
Alt dette og mere til, ordner jeg for det minste barnet mitt.
Ønsker bare minst mulig konflikter.
Informerer om alt som er lov og ikke lov på forhånd.
Og like vell så går det galt.
Hva om jeg ikke maste/kontrollerte så mye. Hva vil skje da? Og blir jeg å klare det?
Hvilken tilbakemelding blir jeg å få på en så slapp holdning?
Blir jeg å takle det?
Kjenner at jeg har en vond følelse i magen, når det gjelder å slippe taket. Å la han finne ut av dette selv. Det er jo ingen som har det bra når det blir så mye mas og underlagt streng kontroll.
Kommer han ikke til rett tid på skolen,
Sjefer du for mye over ditt/dine barn? Må du hvite til en hver tid hvor de er og hva de gjør?
Må de føles så tett opp? Det er jo ikke rom for dem å feile!
Tja, må jeg det? Disse spørsmålene fikk meg til å tenke. Nå skal det sies, at det er vel den minste som får så mye oppfølging. Jeg er hønemor til de 2 andre også, men ikke i så stor grad.
Men, tilbak til det minste barnet mitt på 14 år, som har en litt ekstra stor ryggsekk å bære på. Jeg jobber vel overtid for å ta noe av ballasten. I stede for å hjelpe så barnet klarer å hanskes den alene.
Jeg er der på morgenen og "maser" om klokka. Mat og medisin før skolen. Kanskje kommentere de klærne som skulle vært vasket. Sier " ha en fin dag!".
Sender Mail til skolen om info. Om morgenen er bra eller dårlig. Er på tå hver gang tlf ringer. Er det fra skolen? Hva har sjedd nå?
Er der når barnet kommer hjem. Spør om skoledagen og maser om lekser, middag og ikke bli sein.
Ringer for å kontrollere hvor han er og sammen med hvem.
Maser om kveldsmat og leggetid.
I mellom alt dette passer jeg på at:
Barnet får sitte på sin stol ved marbordet, sin plass i sofaen
Se på den kanalen barnet vill
At det ikke er for masse såpe og velge blant i dusjen
Rent håndklæ og klær
Kommenterer eller prøver å begrense bruken av gele/voks og parfyme
Prøver å påvirke til å dråppe den capsen
At det serveres til alle måltider det barnet liker eller har lyst på
Følger opp alt som skolen og andre instanser mener vi ikke gjør
Er på letten ved en hver minste ting
Alt dette og mere til, ordner jeg for det minste barnet mitt.
Ønsker bare minst mulig konflikter.
Informerer om alt som er lov og ikke lov på forhånd.
Og like vell så går det galt.
Hva om jeg ikke maste/kontrollerte så mye. Hva vil skje da? Og blir jeg å klare det?
Hvilken tilbakemelding blir jeg å få på en så slapp holdning?
Blir jeg å takle det?
Kjenner at jeg har en vond følelse i magen, når det gjelder å slippe taket. Å la han finne ut av dette selv. Det er jo ingen som har det bra når det blir så mye mas og underlagt streng kontroll.
Kommer han ikke til rett tid på skolen,
søndag 28. september 2014
Positivitet????
Da er vi snart ved starten av ei ny uke. Mye kan skje, men hva hoper vi på?
Tørr vi å se bare det positive?
Det vi gleder oss til.
Det vi håper skal skje.
Det vi planlegger.
Eller gruer vi oss, ser bare det vi forventer av negative hendelser som blir å komme?
For meg er det kanskje litt for mye av det siste. Og dette kan vel være fordi det blir jo å komme uann sett. Hvorfor håpe på så mye positivt, når det bare blir å gå i dass?
Ja da. Det sies at om du fokuserer på det positive. " det blir ei mye bedre uke enn forrige " så er sjangrene mye større for at det lykkes. Enn om vi bare bestemmer oss for det negative. Da påvirker vi det også den veien. Altså i dass. Vi kan ikke lykkes.
Nå er Nu min erfaring, at om jeg forventer at det ikke lykkes. Er lykken mye større, enn når jeg prøver og bare se og håpe på det positive. Da etter jeg mye lengre ned.
Og etter så mange år, der jeg går å håper, planlegger og prater om det positive. Er jeg nå så sliten av å feile og feile. At jeg sliter med å være positiv innstilt.
Når jeg jobber med å gi ros og oppmuntring når dagene ikke er så gode. (De positive dagene også).
Hvem er det som skal ha jobben med å gjøre dette til meg?
Når jeg ikke lykkes gang på gang. Når jeg ikke duger. Når jeg ikke får det til. Når jeg ikke klarer å jobbe pga. situasjonen hjemme. Hvem burde være der for meg?
Burde ikke noen være der for alle oss foreldre som jobber med disse barna som ikke har så lett for å lykkes?
Vi kurses i hvordan dagen skal/burde bli lettere for oss alle. Men blir den det for oss alle?
Vi stiller opp på mange møter, der vi får høre hvor dårlig det går.
Vi skal beskytte våre barn, men hvem beskytter oss? Hvem sier at de voksne i denne familien, har en tøff tid? Ingen! Det stort sett forventes, at disse foreldrene bare må jobbe enda hardere.
Nå klarer ikke denne moren snart mer. Håper at noen andre tar over når jeg melder pass.
Tørr vi å se bare det positive?
Det vi gleder oss til.
Det vi håper skal skje.
Det vi planlegger.
Eller gruer vi oss, ser bare det vi forventer av negative hendelser som blir å komme?
For meg er det kanskje litt for mye av det siste. Og dette kan vel være fordi det blir jo å komme uann sett. Hvorfor håpe på så mye positivt, når det bare blir å gå i dass?
Ja da. Det sies at om du fokuserer på det positive. " det blir ei mye bedre uke enn forrige " så er sjangrene mye større for at det lykkes. Enn om vi bare bestemmer oss for det negative. Da påvirker vi det også den veien. Altså i dass. Vi kan ikke lykkes.
Nå er Nu min erfaring, at om jeg forventer at det ikke lykkes. Er lykken mye større, enn når jeg prøver og bare se og håpe på det positive. Da etter jeg mye lengre ned.
Og etter så mange år, der jeg går å håper, planlegger og prater om det positive. Er jeg nå så sliten av å feile og feile. At jeg sliter med å være positiv innstilt.
Når jeg jobber med å gi ros og oppmuntring når dagene ikke er så gode. (De positive dagene også).
Hvem er det som skal ha jobben med å gjøre dette til meg?
Når jeg ikke lykkes gang på gang. Når jeg ikke duger. Når jeg ikke får det til. Når jeg ikke klarer å jobbe pga. situasjonen hjemme. Hvem burde være der for meg?
Burde ikke noen være der for alle oss foreldre som jobber med disse barna som ikke har så lett for å lykkes?
Vi kurses i hvordan dagen skal/burde bli lettere for oss alle. Men blir den det for oss alle?
Vi stiller opp på mange møter, der vi får høre hvor dårlig det går.
Vi skal beskytte våre barn, men hvem beskytter oss? Hvem sier at de voksne i denne familien, har en tøff tid? Ingen! Det stort sett forventes, at disse foreldrene bare må jobbe enda hardere.
Nå klarer ikke denne moren snart mer. Håper at noen andre tar over når jeg melder pass.
lørdag 27. september 2014
God helg folkens!
Der var det endelig helg. Og her oppe i nord blåser det godt. Litt spennende med mye lyn og torden i går kveld 😊
Ellers er ting stille og rolig. Gubben er kommet hjem, mellomste blokkene bruse har reist til det vedkommende kaller for "hjem" nå for tiden. Med det været han var på havet i går, ble det litt spennende for mor, om båten ble å gå helt frem og om min lille overlevde turen.
"Men ka farsken" som vi sier her. "Mamma det er ikke så mye bølger, det går helt greit." Hva sier en mamma da? Ja, ja. Det er utrolig godt når barna flytter langt vekk for å gå på skole, og de trives. De trives så godt at de ikke vil være i hjembyen sin, sammen med familien. Men sammens med vennene. Og ha det fredlig på hybelen, å slippe alt maset om å rydde opp og alt det vi foreldre maser på ungene om. Barnet mitt kjenner på den deilige frihet. Mestrings følelsen det er når man overlever der ute i den store verden. Jeg kan jo bare vies "den mellomste" at jeg er stolt, og har tillit til at det går bra. Og at den klarer seg.
I dag blir det en liten hyttetur.
Jeg har vært så utrolig heldig å få låne meg ei hytte som blir brukt litt lite i løpet av året. Eierne bor ei god reise unna. Dette er noe jeg har hadt lyst til i lang tid.
Å vær hyttepasser,kan være en fin ting. Av og til kanskje litt utfordrende. Men det kommer vel litt ann på begge parter. Du må være innforstått med at det ikke er din hytte. Og eieren kan komme når de måtte ønske. Ellers setter dere opp reglene under veis. Dine utgifter er stort sett bare strøm og ved. Det som du hjelper med vedlikehold i utførelse og timer er din betaling for lånet. Materialene belaler hytte eier så lenge dere i fellesskap er blitt enige på forhånd.
Siden jeg er ny på dette, har jeg bare startet i det små. Rundvask av hytten og tromming av noen bærbusker. Sener har vi planer om å ta noen topper på noen av trærne, dette for bedre utsikt til havet.
Med tid å stunder må hytten males. Starter muligens i år med vinduene inne i vinterhagen.
Vi har i en god del år hadt camping vogn. Og for meg, var det en deilig befrielse å ta pause fra alt i "heim husan". Det er jo akkurat de samme oppgavene i ei vogn eller hytte, som hjemme. Men det blir på en annen måte. Og vi alle oppfører oss på en litt annen måte, pluss henter energi til ei ny uke.
Den første helgen jeg overnatter der, var jeg helt alene. En liten smule skummelt. Men overlevde med glans. En smule stolt 😊
Nå må alle der ute ha en flott høstlig helg 😊🍁
Ellers er ting stille og rolig. Gubben er kommet hjem, mellomste blokkene bruse har reist til det vedkommende kaller for "hjem" nå for tiden. Med det været han var på havet i går, ble det litt spennende for mor, om båten ble å gå helt frem og om min lille overlevde turen.
"Men ka farsken" som vi sier her. "Mamma det er ikke så mye bølger, det går helt greit." Hva sier en mamma da? Ja, ja. Det er utrolig godt når barna flytter langt vekk for å gå på skole, og de trives. De trives så godt at de ikke vil være i hjembyen sin, sammen med familien. Men sammens med vennene. Og ha det fredlig på hybelen, å slippe alt maset om å rydde opp og alt det vi foreldre maser på ungene om. Barnet mitt kjenner på den deilige frihet. Mestrings følelsen det er når man overlever der ute i den store verden. Jeg kan jo bare vies "den mellomste" at jeg er stolt, og har tillit til at det går bra. Og at den klarer seg.
I dag blir det en liten hyttetur.
Jeg har vært så utrolig heldig å få låne meg ei hytte som blir brukt litt lite i løpet av året. Eierne bor ei god reise unna. Dette er noe jeg har hadt lyst til i lang tid.
Å vær hyttepasser,kan være en fin ting. Av og til kanskje litt utfordrende. Men det kommer vel litt ann på begge parter. Du må være innforstått med at det ikke er din hytte. Og eieren kan komme når de måtte ønske. Ellers setter dere opp reglene under veis. Dine utgifter er stort sett bare strøm og ved. Det som du hjelper med vedlikehold i utførelse og timer er din betaling for lånet. Materialene belaler hytte eier så lenge dere i fellesskap er blitt enige på forhånd.
Siden jeg er ny på dette, har jeg bare startet i det små. Rundvask av hytten og tromming av noen bærbusker. Sener har vi planer om å ta noen topper på noen av trærne, dette for bedre utsikt til havet.
Med tid å stunder må hytten males. Starter muligens i år med vinduene inne i vinterhagen.
Vi har i en god del år hadt camping vogn. Og for meg, var det en deilig befrielse å ta pause fra alt i "heim husan". Det er jo akkurat de samme oppgavene i ei vogn eller hytte, som hjemme. Men det blir på en annen måte. Og vi alle oppfører oss på en litt annen måte, pluss henter energi til ei ny uke.
Den første helgen jeg overnatter der, var jeg helt alene. En liten smule skummelt. Men overlevde med glans. En smule stolt 😊
Nå må alle der ute ha en flott høstlig helg 😊🍁
torsdag 25. september 2014
Gjentagelse!
Da sitter jeg her atter en morgen. Sint, frustrert, fortvilet, sliten og tom for ideer.
Minstemann nekter i dag igjen å gå på skolen. Vi pratet om dette i går, og la planer for hvordan det skulle gjøres i dag. Slik at alt skulle være forutsigbart.
Vi har jo gått på kurs...... Der lærte vi at barna skulle tas med på råd. De skulle få si sin mening, og vi skulle kunne diskutere. Dette for at de skulle få eierett til problemet/utfordringen. Vi skulle ikke bestemme over hodene deres. Skulle det være konsekvenser, skulle de både vite på forhånd hva de var og gjerne være med på å bestemme den. Så var det jo belønningen. Liktmed den. Det skulle de vite på forhånd, være med å fåreslå og forhandle seg frem til en passe mengde.
Men hva gjør jeg når ikke dette biter på. Ingen ting hjelper, han bare ligger i sengen og er likegyldig til alt hva jeg sier. Og når jeg får nok og blir sint, kommer styggordene. Da rusler jeg og er frustrert og leie meg et annet sted i huset. Venter litt og prøver på nytt. Som regel uten noe positivt resultat.
Og det hjelper jo ikke nå når han er kommet i litt klamerier på skolen heller.
Denne høsten med streiken gjorde ikke ting mye lett i denne familien. Nesten hver eneste skoledag siden skolen startet i høst ca. 2 uker senere enn vanlig. Har ting vært problematisk.
Han er kommet i puberteten og far er blitt helgependler. Da sitter jeg alene her med utfordringene. Og nå hører han jo ikke på meg heller.
Man skal jo kureses i så mye. Men er de til hjelp?
Hvem har skylden for at barnet ikke kommer seg på skolen? Er det mor eller skolen? Hvem kan hjelpe? Og hva slags hjelp kan vi be om?
..............
Minstemann nekter i dag igjen å gå på skolen. Vi pratet om dette i går, og la planer for hvordan det skulle gjøres i dag. Slik at alt skulle være forutsigbart.
Vi har jo gått på kurs...... Der lærte vi at barna skulle tas med på råd. De skulle få si sin mening, og vi skulle kunne diskutere. Dette for at de skulle få eierett til problemet/utfordringen. Vi skulle ikke bestemme over hodene deres. Skulle det være konsekvenser, skulle de både vite på forhånd hva de var og gjerne være med på å bestemme den. Så var det jo belønningen. Liktmed den. Det skulle de vite på forhånd, være med å fåreslå og forhandle seg frem til en passe mengde.
Men hva gjør jeg når ikke dette biter på. Ingen ting hjelper, han bare ligger i sengen og er likegyldig til alt hva jeg sier. Og når jeg får nok og blir sint, kommer styggordene. Da rusler jeg og er frustrert og leie meg et annet sted i huset. Venter litt og prøver på nytt. Som regel uten noe positivt resultat.
Og det hjelper jo ikke nå når han er kommet i litt klamerier på skolen heller.
Denne høsten med streiken gjorde ikke ting mye lett i denne familien. Nesten hver eneste skoledag siden skolen startet i høst ca. 2 uker senere enn vanlig. Har ting vært problematisk.
Han er kommet i puberteten og far er blitt helgependler. Da sitter jeg alene her med utfordringene. Og nå hører han jo ikke på meg heller.
Man skal jo kureses i så mye. Men er de til hjelp?
Hvem har skylden for at barnet ikke kommer seg på skolen? Er det mor eller skolen? Hvem kan hjelpe? Og hva slags hjelp kan vi be om?
..............
tirsdag 23. september 2014
Frustrert!
Da sitter jeg her og er noe frustrert. Minstemann nekter å stå opp for å gå på skolen. Har lagt alt til rette for at dagen skal gå etter plan og det skal være minst mulig uforutsette ting som skal skje. Vi avtalte i går kveld hvordan vi skulle få det til nå på morgenen, men det bare gikk ikke etter plan.
Føler meg som ei dårlig mor, når jeg ikke klarer å få barnet mitt til å gå på skolen.
Er det noen der ute som har opplevd dette, som kan gi meg noen små råd?
Dette er frustrerende og vanskelig.
Så på NRK sitt nye serie på Puls om barn som sliter med å jobbe på skolen etter de normer og regler som er i dag. Kjempeflott serie i 3 deler. Kjenner meg litt igjen. Men min tar ikke i mot med åpne armer som denne gutten. Hvorfor? Det bare hvet ikke jeg.
Ta en titt folkens. Mye bra :)
Her har først natt med frost vært. Håper at solen nå på morgenen tiner alle reinflokker på veien. Alt for tidlig å legge om til vinterdekk nå.
Føler meg som ei dårlig mor, når jeg ikke klarer å få barnet mitt til å gå på skolen.
Er det noen der ute som har opplevd dette, som kan gi meg noen små råd?
Dette er frustrerende og vanskelig.
Så på NRK sitt nye serie på Puls om barn som sliter med å jobbe på skolen etter de normer og regler som er i dag. Kjempeflott serie i 3 deler. Kjenner meg litt igjen. Men min tar ikke i mot med åpne armer som denne gutten. Hvorfor? Det bare hvet ikke jeg.
Ta en titt folkens. Mye bra :)
Her har først natt med frost vært. Håper at solen nå på morgenen tiner alle reinflokker på veien. Alt for tidlig å legge om til vinterdekk nå.
mandag 22. september 2014
En ny start som blogger!
Da er i gang med en ny blogg.
Denne gangen skal jeg skille mellom hobby og det å være mamma.
På godt og vondt.
Håper på mange flotte innspill fra alle dere der ute.
Og jeg håper å treffe på dere der ute som kanskje sliter med noen av de samme utfordringene som jeg i hverdagslivet.
Kanskje jeg burde skrive litt om meg selv????
JEG, MEG, og MEGSELV ;)
Jeg heter Christel og er elst i en søskenflokk på 3. I en helt ordinær familie fra Bodø i Nordland. (For de som ikke viste det ;))
Født i 1970.......
Så kan dere selv regne ut hvor gammel jeg er!!!
Vokste opp for det meste i Bodø, men har vært så heldig å ha bod noen år på Hosle i Bærum.
Etter mange meldinger hjem om uro i klassen og at jeg ikke gjorde leksene mine, ble det oppdaget Dysleksi .
Dette hjalp meg til mere forståelse i undervisningen.
Jeg vil rette en utrolig takk til Hosle barneskole.
De så meg, og hadde ressurser til å sette inn tiltak for å hjelpe meg.
Siden har jeg vel skiftet skole like ofte som andre i dag skifter biler ;) det har blitt noen opp gjennom barneårene.
Mange flotte erfaringer, og et beriket liv.
Noe kunne jeg jo ha vært foruten.
Siden valgte jeg å bli i Bodø, der jeg taff han som er far til mine 3 barn. Ble mamma første gang i 1994 så i 1997 og til sist i 2000. Men da var jeg lei amming, bleieskift og våken netter.
Sistemann skjønte dette, så han bare peisa på med å lag masse ekstra jobb til meg.
Nå er de blitt store og klarer seg ganske bra selv.
En pr. tiden arbeidsledig, en på skole i Sandnessjøen og en her hjemme på Hunstad ungdomsskole
Barnefaren, som er mannen i mitt liv er ennå delvis tilstede og hjelper til i hverdagen. Noen som til tider kan være litt vanskelig,
da han jobber helt oppe i Tromsø og i tillegg natt.
Da den minste har AD/HD og /Tourettes_syndrom byr hverdagen på en god del utfordringer.
Nå er han kommet i puberteten og ønsker ikke å tilbringe tiden på skolen. I hvertfall ikke alle dagene og timene.
Og i den lille familien min har vi en hund ved navnet Balto.
De så meg, og hadde ressurser til å sette inn tiltak for å hjelpe meg.
Siden har jeg vel skiftet skole like ofte som andre i dag skifter biler ;) det har blitt noen opp gjennom barneårene.
Mange flotte erfaringer, og et beriket liv.
Noe kunne jeg jo ha vært foruten.
Siden valgte jeg å bli i Bodø, der jeg taff han som er far til mine 3 barn. Ble mamma første gang i 1994 så i 1997 og til sist i 2000. Men da var jeg lei amming, bleieskift og våken netter.
Sistemann skjønte dette, så han bare peisa på med å lag masse ekstra jobb til meg.
Nå er de blitt store og klarer seg ganske bra selv.
En pr. tiden arbeidsledig, en på skole i Sandnessjøen og en her hjemme på Hunstad ungdomsskole
Barnefaren, som er mannen i mitt liv er ennå delvis tilstede og hjelper til i hverdagen. Noen som til tider kan være litt vanskelig,
da han jobber helt oppe i Tromsø og i tillegg natt.
Da den minste har AD/HD og /Tourettes_syndrom byr hverdagen på en god del utfordringer.
Nå er han kommet i puberteten og ønsker ikke å tilbringe tiden på skolen. I hvertfall ikke alle dagene og timene.
Og i den lille familien min har vi en hund ved navnet Balto.
Og ei lita pusekatt som heter Mina
Ikke alltid like glad i å bli forstyrret.....
Da har dere fått et lite innblikk i hvem jeg er, og siden blir dere nok bedre kjent med meg etter som tiden går. Her blir jeg å legge ut ting dagligdagse hendelser. Mens på
Blir jeg å fortsette å legge ut ting jeg lager:)
Nok for i dag. Ha en strålende mandag.
Abonner på:
Innlegg (Atom)