Utrolig hvordan dette mors ❤️hjerte kan få oss mødre til å 😊 smile, men også 😭gråte.
Den dagen det lille skjønne 👶🏻nurket, solstrålen, bråkmakeren...... mm, kommer til oss. Uvitende om hva den har i møte. Men vi mødre som også tar i mot dette lille uskyldige barnet, og ikke vet hva vi i lag har i møte. Uviss hva fremtiden blir å bringe med seg av opplevelser, kunnskap og utfordringer.
❤️ hjertet mitt svulmer bare med tanke på den første stunden etter fødselen. Luken, varmen og det bilde jeg har i mitt hjerte av den begivenheten. Sener det å komme hjem alene. Hva betyr alle lydene. Det første smilet. Gråte kom veldig fort, men hva betydde de forskjellige tonene i gråten. Det førte skrubbsåret. Og mange flere første gangs opplevelser som er gode å ta med seg på livets lei.
Men også dette tunge, vonde maktesløsheten når barnet kommer hjem å forteller om mobbing, utestenging og lite mestring. Det å være mor og forelder er ikke bare lett. Men det kan til tider være veldig vanskelig og vondt.
Det at de ikke mestrer noe som andre rar for gitt.
De dagene du føler deg alene og maktesløs. Kanskje skjemmer du deg over at du ikke kan hjelpe dem bedre. "Du kan ikke gå veien for dem, men med dem." Noen fine og viktige ord i en flott sang.
Dagen i dag er en slik for meg. Jeg føler meg rådvill og maktesløs. Har så inndeling lyst til at de skal lykkes. Kanskje ikke nå øverste topp. Men nok til at de har det bra og føler st de mestrer og er til betydning for andre enn bare her hjemme. Det kan lett bli slik at det er en selvfølge at vi foreldre akseptere og annerkjenne barna. Men enda viktigere er det når andre anerkjenner dem for det de er og gjør.
Nå når jeg sitter her, å lar mine tanker og følelser drive en liten sissenlek med meg.
(Jeg som har vært så utrolig heldig som har barn som er friske og raske. Som kan "bite" fra seg i en kamp. Men også gi en god klem. Hvor heldig er ikke jeg???? )
Går tankene mine til dette flotte foreldreparret, som de håpet at de skulle få lov å bli. Men som nå mydighetene har bestemt at skal frarøves denne flotte berg og dalbane erfaringen gjennom mange år. Kjenner jeg blir litt sint på meg selv som er egoistisk, som klager på at barna mine gir meg litt hodebry og dårlig samvittighet.
Dette er opplevelser de er frarøvet av norske myndighet.
Dette er egentlig en sak som ikke jeg kan sette meg ordentlig inn i, da det bare er den ene parten som har uttalelsesrett. De har allerede mistet mye av barnets første opplevelser. Noen opplevelser og erfaringer som de aldrig kan få. Og nå når myndighetene har bestemt at barnet skal adopteres bort. Har de ikke lengre rett til disse opplevelsene, som vi andre tar som en selvfølgelighet. De mister nå retten til å være en del av det vi mennesker tar som en selglgelighet. Vi SKAL og VILL jo bli foreldre en gang i livet.
Gjennom mine tidligere jobber og frivillig arbeid. Har jeg sett mye opp gjennom årene. Noe som har gitt meg bedre øyne til å se og sette pris på alle disse opp og nedturene som jeg som mor får.
Men jeg har også sett at det er flere barn som skulle hadt noen ekstra øyne fra norske myndigheter på seg. Som ikke har ei mor og en far som har kunnskap og egenskaper til å ta vare på sine barn. Heller ingen andre i nær familie som ser dem. Setter plaster på skrubbsåret, gir en god klem. Vasker bort sand og jord fra skitne aktive barnehender. Gir en god varm klem, når ting oppleves tungt og urettferdig.
Men det som er vist i media av disse foreldrene, fremstår de som at de har mange som ønsker å hjelpe dette barnet. Slik at det kan få oppleve kjælighet fra sin mor og far.
Barnet blir med tiden å lese om denne saken og undre 🙄." Hva galt hadde jeg gjort for ikke å kunne få en god klem fra min egen mor og far? Som ønsket meg det aller beste på jord? 😳"
Opp av godstolen Christel. Du er slått ned før. Så du klar å stå i det nu også.
Med ønske om en stor og varm bjørneklæm til dåkker alle.
Fra barnemunn :
"Jeg er så glad for at jeg er født av mamma og pappa, det må være fælt å bli født av noen man ikke kjenner."
