Fikk et spørsmål i dag!!! Som fikk meg til å undre.
Sjefer du for mye over ditt/dine barn? Må du hvite til en hver tid hvor de er og hva de gjør?
Må de føles så tett opp? Det er jo ikke rom for dem å feile!
Tja, må jeg det? Disse spørsmålene fikk meg til å tenke. Nå skal det sies, at det er vel den minste som får så mye oppfølging. Jeg er hønemor til de 2 andre også, men ikke i så stor grad.
Men, tilbak til det minste barnet mitt på 14 år, som har en litt ekstra stor ryggsekk å bære på. Jeg jobber vel overtid for å ta noe av ballasten. I stede for å hjelpe så barnet klarer å hanskes den alene.
Jeg er der på morgenen og "maser" om klokka. Mat og medisin før skolen. Kanskje kommentere de klærne som skulle vært vasket. Sier " ha en fin dag!".
Sender Mail til skolen om info. Om morgenen er bra eller dårlig. Er på tå hver gang tlf ringer. Er det fra skolen? Hva har sjedd nå?
Er der når barnet kommer hjem. Spør om skoledagen og maser om lekser, middag og ikke bli sein.
Ringer for å kontrollere hvor han er og sammen med hvem.
Maser om kveldsmat og leggetid.
I mellom alt dette passer jeg på at:
Barnet får sitte på sin stol ved marbordet, sin plass i sofaen
Se på den kanalen barnet vill
At det ikke er for masse såpe og velge blant i dusjen
Rent håndklæ og klær
Kommenterer eller prøver å begrense bruken av gele/voks og parfyme
Prøver å påvirke til å dråppe den capsen
At det serveres til alle måltider det barnet liker eller har lyst på
Følger opp alt som skolen og andre instanser mener vi ikke gjør
Er på letten ved en hver minste ting
Alt dette og mere til, ordner jeg for det minste barnet mitt.
Ønsker bare minst mulig konflikter.
Informerer om alt som er lov og ikke lov på forhånd.
Og like vell så går det galt.
Hva om jeg ikke maste/kontrollerte så mye. Hva vil skje da? Og blir jeg å klare det?
Hvilken tilbakemelding blir jeg å få på en så slapp holdning?
Blir jeg å takle det?
Kjenner at jeg har en vond følelse i magen, når det gjelder å slippe taket. Å la han finne ut av dette selv. Det er jo ingen som har det bra når det blir så mye mas og underlagt streng kontroll.
Kommer han ikke til rett tid på skolen,
tirsdag 30. september 2014
søndag 28. september 2014
Positivitet????
Da er vi snart ved starten av ei ny uke. Mye kan skje, men hva hoper vi på?
Tørr vi å se bare det positive?
Det vi gleder oss til.
Det vi håper skal skje.
Det vi planlegger.
Eller gruer vi oss, ser bare det vi forventer av negative hendelser som blir å komme?
For meg er det kanskje litt for mye av det siste. Og dette kan vel være fordi det blir jo å komme uann sett. Hvorfor håpe på så mye positivt, når det bare blir å gå i dass?
Ja da. Det sies at om du fokuserer på det positive. " det blir ei mye bedre uke enn forrige " så er sjangrene mye større for at det lykkes. Enn om vi bare bestemmer oss for det negative. Da påvirker vi det også den veien. Altså i dass. Vi kan ikke lykkes.
Nå er Nu min erfaring, at om jeg forventer at det ikke lykkes. Er lykken mye større, enn når jeg prøver og bare se og håpe på det positive. Da etter jeg mye lengre ned.
Og etter så mange år, der jeg går å håper, planlegger og prater om det positive. Er jeg nå så sliten av å feile og feile. At jeg sliter med å være positiv innstilt.
Når jeg jobber med å gi ros og oppmuntring når dagene ikke er så gode. (De positive dagene også).
Hvem er det som skal ha jobben med å gjøre dette til meg?
Når jeg ikke lykkes gang på gang. Når jeg ikke duger. Når jeg ikke får det til. Når jeg ikke klarer å jobbe pga. situasjonen hjemme. Hvem burde være der for meg?
Burde ikke noen være der for alle oss foreldre som jobber med disse barna som ikke har så lett for å lykkes?
Vi kurses i hvordan dagen skal/burde bli lettere for oss alle. Men blir den det for oss alle?
Vi stiller opp på mange møter, der vi får høre hvor dårlig det går.
Vi skal beskytte våre barn, men hvem beskytter oss? Hvem sier at de voksne i denne familien, har en tøff tid? Ingen! Det stort sett forventes, at disse foreldrene bare må jobbe enda hardere.
Nå klarer ikke denne moren snart mer. Håper at noen andre tar over når jeg melder pass.
Tørr vi å se bare det positive?
Det vi gleder oss til.
Det vi håper skal skje.
Det vi planlegger.
Eller gruer vi oss, ser bare det vi forventer av negative hendelser som blir å komme?
For meg er det kanskje litt for mye av det siste. Og dette kan vel være fordi det blir jo å komme uann sett. Hvorfor håpe på så mye positivt, når det bare blir å gå i dass?
Ja da. Det sies at om du fokuserer på det positive. " det blir ei mye bedre uke enn forrige " så er sjangrene mye større for at det lykkes. Enn om vi bare bestemmer oss for det negative. Da påvirker vi det også den veien. Altså i dass. Vi kan ikke lykkes.
Nå er Nu min erfaring, at om jeg forventer at det ikke lykkes. Er lykken mye større, enn når jeg prøver og bare se og håpe på det positive. Da etter jeg mye lengre ned.
Og etter så mange år, der jeg går å håper, planlegger og prater om det positive. Er jeg nå så sliten av å feile og feile. At jeg sliter med å være positiv innstilt.
Når jeg jobber med å gi ros og oppmuntring når dagene ikke er så gode. (De positive dagene også).
Hvem er det som skal ha jobben med å gjøre dette til meg?
Når jeg ikke lykkes gang på gang. Når jeg ikke duger. Når jeg ikke får det til. Når jeg ikke klarer å jobbe pga. situasjonen hjemme. Hvem burde være der for meg?
Burde ikke noen være der for alle oss foreldre som jobber med disse barna som ikke har så lett for å lykkes?
Vi kurses i hvordan dagen skal/burde bli lettere for oss alle. Men blir den det for oss alle?
Vi stiller opp på mange møter, der vi får høre hvor dårlig det går.
Vi skal beskytte våre barn, men hvem beskytter oss? Hvem sier at de voksne i denne familien, har en tøff tid? Ingen! Det stort sett forventes, at disse foreldrene bare må jobbe enda hardere.
Nå klarer ikke denne moren snart mer. Håper at noen andre tar over når jeg melder pass.
lørdag 27. september 2014
God helg folkens!
Der var det endelig helg. Og her oppe i nord blåser det godt. Litt spennende med mye lyn og torden i går kveld 😊
Ellers er ting stille og rolig. Gubben er kommet hjem, mellomste blokkene bruse har reist til det vedkommende kaller for "hjem" nå for tiden. Med det været han var på havet i går, ble det litt spennende for mor, om båten ble å gå helt frem og om min lille overlevde turen.
"Men ka farsken" som vi sier her. "Mamma det er ikke så mye bølger, det går helt greit." Hva sier en mamma da? Ja, ja. Det er utrolig godt når barna flytter langt vekk for å gå på skole, og de trives. De trives så godt at de ikke vil være i hjembyen sin, sammen med familien. Men sammens med vennene. Og ha det fredlig på hybelen, å slippe alt maset om å rydde opp og alt det vi foreldre maser på ungene om. Barnet mitt kjenner på den deilige frihet. Mestrings følelsen det er når man overlever der ute i den store verden. Jeg kan jo bare vies "den mellomste" at jeg er stolt, og har tillit til at det går bra. Og at den klarer seg.
I dag blir det en liten hyttetur.
Jeg har vært så utrolig heldig å få låne meg ei hytte som blir brukt litt lite i løpet av året. Eierne bor ei god reise unna. Dette er noe jeg har hadt lyst til i lang tid.
Å vær hyttepasser,kan være en fin ting. Av og til kanskje litt utfordrende. Men det kommer vel litt ann på begge parter. Du må være innforstått med at det ikke er din hytte. Og eieren kan komme når de måtte ønske. Ellers setter dere opp reglene under veis. Dine utgifter er stort sett bare strøm og ved. Det som du hjelper med vedlikehold i utførelse og timer er din betaling for lånet. Materialene belaler hytte eier så lenge dere i fellesskap er blitt enige på forhånd.
Siden jeg er ny på dette, har jeg bare startet i det små. Rundvask av hytten og tromming av noen bærbusker. Sener har vi planer om å ta noen topper på noen av trærne, dette for bedre utsikt til havet.
Med tid å stunder må hytten males. Starter muligens i år med vinduene inne i vinterhagen.
Vi har i en god del år hadt camping vogn. Og for meg, var det en deilig befrielse å ta pause fra alt i "heim husan". Det er jo akkurat de samme oppgavene i ei vogn eller hytte, som hjemme. Men det blir på en annen måte. Og vi alle oppfører oss på en litt annen måte, pluss henter energi til ei ny uke.
Den første helgen jeg overnatter der, var jeg helt alene. En liten smule skummelt. Men overlevde med glans. En smule stolt 😊
Nå må alle der ute ha en flott høstlig helg 😊🍁
Ellers er ting stille og rolig. Gubben er kommet hjem, mellomste blokkene bruse har reist til det vedkommende kaller for "hjem" nå for tiden. Med det været han var på havet i går, ble det litt spennende for mor, om båten ble å gå helt frem og om min lille overlevde turen.
"Men ka farsken" som vi sier her. "Mamma det er ikke så mye bølger, det går helt greit." Hva sier en mamma da? Ja, ja. Det er utrolig godt når barna flytter langt vekk for å gå på skole, og de trives. De trives så godt at de ikke vil være i hjembyen sin, sammen med familien. Men sammens med vennene. Og ha det fredlig på hybelen, å slippe alt maset om å rydde opp og alt det vi foreldre maser på ungene om. Barnet mitt kjenner på den deilige frihet. Mestrings følelsen det er når man overlever der ute i den store verden. Jeg kan jo bare vies "den mellomste" at jeg er stolt, og har tillit til at det går bra. Og at den klarer seg.
I dag blir det en liten hyttetur.
Jeg har vært så utrolig heldig å få låne meg ei hytte som blir brukt litt lite i løpet av året. Eierne bor ei god reise unna. Dette er noe jeg har hadt lyst til i lang tid.
Å vær hyttepasser,kan være en fin ting. Av og til kanskje litt utfordrende. Men det kommer vel litt ann på begge parter. Du må være innforstått med at det ikke er din hytte. Og eieren kan komme når de måtte ønske. Ellers setter dere opp reglene under veis. Dine utgifter er stort sett bare strøm og ved. Det som du hjelper med vedlikehold i utførelse og timer er din betaling for lånet. Materialene belaler hytte eier så lenge dere i fellesskap er blitt enige på forhånd.
Siden jeg er ny på dette, har jeg bare startet i det små. Rundvask av hytten og tromming av noen bærbusker. Sener har vi planer om å ta noen topper på noen av trærne, dette for bedre utsikt til havet.
Med tid å stunder må hytten males. Starter muligens i år med vinduene inne i vinterhagen.
Vi har i en god del år hadt camping vogn. Og for meg, var det en deilig befrielse å ta pause fra alt i "heim husan". Det er jo akkurat de samme oppgavene i ei vogn eller hytte, som hjemme. Men det blir på en annen måte. Og vi alle oppfører oss på en litt annen måte, pluss henter energi til ei ny uke.
Den første helgen jeg overnatter der, var jeg helt alene. En liten smule skummelt. Men overlevde med glans. En smule stolt 😊
Nå må alle der ute ha en flott høstlig helg 😊🍁
torsdag 25. september 2014
Gjentagelse!
Da sitter jeg her atter en morgen. Sint, frustrert, fortvilet, sliten og tom for ideer.
Minstemann nekter i dag igjen å gå på skolen. Vi pratet om dette i går, og la planer for hvordan det skulle gjøres i dag. Slik at alt skulle være forutsigbart.
Vi har jo gått på kurs...... Der lærte vi at barna skulle tas med på råd. De skulle få si sin mening, og vi skulle kunne diskutere. Dette for at de skulle få eierett til problemet/utfordringen. Vi skulle ikke bestemme over hodene deres. Skulle det være konsekvenser, skulle de både vite på forhånd hva de var og gjerne være med på å bestemme den. Så var det jo belønningen. Liktmed den. Det skulle de vite på forhånd, være med å fåreslå og forhandle seg frem til en passe mengde.
Men hva gjør jeg når ikke dette biter på. Ingen ting hjelper, han bare ligger i sengen og er likegyldig til alt hva jeg sier. Og når jeg får nok og blir sint, kommer styggordene. Da rusler jeg og er frustrert og leie meg et annet sted i huset. Venter litt og prøver på nytt. Som regel uten noe positivt resultat.
Og det hjelper jo ikke nå når han er kommet i litt klamerier på skolen heller.
Denne høsten med streiken gjorde ikke ting mye lett i denne familien. Nesten hver eneste skoledag siden skolen startet i høst ca. 2 uker senere enn vanlig. Har ting vært problematisk.
Han er kommet i puberteten og far er blitt helgependler. Da sitter jeg alene her med utfordringene. Og nå hører han jo ikke på meg heller.
Man skal jo kureses i så mye. Men er de til hjelp?
Hvem har skylden for at barnet ikke kommer seg på skolen? Er det mor eller skolen? Hvem kan hjelpe? Og hva slags hjelp kan vi be om?
..............
Minstemann nekter i dag igjen å gå på skolen. Vi pratet om dette i går, og la planer for hvordan det skulle gjøres i dag. Slik at alt skulle være forutsigbart.
Vi har jo gått på kurs...... Der lærte vi at barna skulle tas med på råd. De skulle få si sin mening, og vi skulle kunne diskutere. Dette for at de skulle få eierett til problemet/utfordringen. Vi skulle ikke bestemme over hodene deres. Skulle det være konsekvenser, skulle de både vite på forhånd hva de var og gjerne være med på å bestemme den. Så var det jo belønningen. Liktmed den. Det skulle de vite på forhånd, være med å fåreslå og forhandle seg frem til en passe mengde.
Men hva gjør jeg når ikke dette biter på. Ingen ting hjelper, han bare ligger i sengen og er likegyldig til alt hva jeg sier. Og når jeg får nok og blir sint, kommer styggordene. Da rusler jeg og er frustrert og leie meg et annet sted i huset. Venter litt og prøver på nytt. Som regel uten noe positivt resultat.
Og det hjelper jo ikke nå når han er kommet i litt klamerier på skolen heller.
Denne høsten med streiken gjorde ikke ting mye lett i denne familien. Nesten hver eneste skoledag siden skolen startet i høst ca. 2 uker senere enn vanlig. Har ting vært problematisk.
Han er kommet i puberteten og far er blitt helgependler. Da sitter jeg alene her med utfordringene. Og nå hører han jo ikke på meg heller.
Man skal jo kureses i så mye. Men er de til hjelp?
Hvem har skylden for at barnet ikke kommer seg på skolen? Er det mor eller skolen? Hvem kan hjelpe? Og hva slags hjelp kan vi be om?
..............
tirsdag 23. september 2014
Frustrert!
Da sitter jeg her og er noe frustrert. Minstemann nekter å stå opp for å gå på skolen. Har lagt alt til rette for at dagen skal gå etter plan og det skal være minst mulig uforutsette ting som skal skje. Vi avtalte i går kveld hvordan vi skulle få det til nå på morgenen, men det bare gikk ikke etter plan.
Føler meg som ei dårlig mor, når jeg ikke klarer å få barnet mitt til å gå på skolen.
Er det noen der ute som har opplevd dette, som kan gi meg noen små råd?
Dette er frustrerende og vanskelig.
Så på NRK sitt nye serie på Puls om barn som sliter med å jobbe på skolen etter de normer og regler som er i dag. Kjempeflott serie i 3 deler. Kjenner meg litt igjen. Men min tar ikke i mot med åpne armer som denne gutten. Hvorfor? Det bare hvet ikke jeg.
Ta en titt folkens. Mye bra :)
Her har først natt med frost vært. Håper at solen nå på morgenen tiner alle reinflokker på veien. Alt for tidlig å legge om til vinterdekk nå.
Føler meg som ei dårlig mor, når jeg ikke klarer å få barnet mitt til å gå på skolen.
Er det noen der ute som har opplevd dette, som kan gi meg noen små råd?
Dette er frustrerende og vanskelig.
Så på NRK sitt nye serie på Puls om barn som sliter med å jobbe på skolen etter de normer og regler som er i dag. Kjempeflott serie i 3 deler. Kjenner meg litt igjen. Men min tar ikke i mot med åpne armer som denne gutten. Hvorfor? Det bare hvet ikke jeg.
Ta en titt folkens. Mye bra :)
Her har først natt med frost vært. Håper at solen nå på morgenen tiner alle reinflokker på veien. Alt for tidlig å legge om til vinterdekk nå.
mandag 22. september 2014
En ny start som blogger!
Da er i gang med en ny blogg.
Denne gangen skal jeg skille mellom hobby og det å være mamma.
På godt og vondt.
Håper på mange flotte innspill fra alle dere der ute.
Og jeg håper å treffe på dere der ute som kanskje sliter med noen av de samme utfordringene som jeg i hverdagslivet.
Kanskje jeg burde skrive litt om meg selv????
JEG, MEG, og MEGSELV ;)
Jeg heter Christel og er elst i en søskenflokk på 3. I en helt ordinær familie fra Bodø i Nordland. (For de som ikke viste det ;))
Født i 1970.......
Så kan dere selv regne ut hvor gammel jeg er!!!
Vokste opp for det meste i Bodø, men har vært så heldig å ha bod noen år på Hosle i Bærum.
Etter mange meldinger hjem om uro i klassen og at jeg ikke gjorde leksene mine, ble det oppdaget Dysleksi .
Dette hjalp meg til mere forståelse i undervisningen.
Jeg vil rette en utrolig takk til Hosle barneskole.
De så meg, og hadde ressurser til å sette inn tiltak for å hjelpe meg.
Siden har jeg vel skiftet skole like ofte som andre i dag skifter biler ;) det har blitt noen opp gjennom barneårene.
Mange flotte erfaringer, og et beriket liv.
Noe kunne jeg jo ha vært foruten.
Siden valgte jeg å bli i Bodø, der jeg taff han som er far til mine 3 barn. Ble mamma første gang i 1994 så i 1997 og til sist i 2000. Men da var jeg lei amming, bleieskift og våken netter.
Sistemann skjønte dette, så han bare peisa på med å lag masse ekstra jobb til meg.
Nå er de blitt store og klarer seg ganske bra selv.
En pr. tiden arbeidsledig, en på skole i Sandnessjøen og en her hjemme på Hunstad ungdomsskole
Barnefaren, som er mannen i mitt liv er ennå delvis tilstede og hjelper til i hverdagen. Noen som til tider kan være litt vanskelig,
da han jobber helt oppe i Tromsø og i tillegg natt.
Da den minste har AD/HD og /Tourettes_syndrom byr hverdagen på en god del utfordringer.
Nå er han kommet i puberteten og ønsker ikke å tilbringe tiden på skolen. I hvertfall ikke alle dagene og timene.
Og i den lille familien min har vi en hund ved navnet Balto.
De så meg, og hadde ressurser til å sette inn tiltak for å hjelpe meg.
Siden har jeg vel skiftet skole like ofte som andre i dag skifter biler ;) det har blitt noen opp gjennom barneårene.
Mange flotte erfaringer, og et beriket liv.
Noe kunne jeg jo ha vært foruten.
Siden valgte jeg å bli i Bodø, der jeg taff han som er far til mine 3 barn. Ble mamma første gang i 1994 så i 1997 og til sist i 2000. Men da var jeg lei amming, bleieskift og våken netter.
Sistemann skjønte dette, så han bare peisa på med å lag masse ekstra jobb til meg.
Nå er de blitt store og klarer seg ganske bra selv.
En pr. tiden arbeidsledig, en på skole i Sandnessjøen og en her hjemme på Hunstad ungdomsskole
Barnefaren, som er mannen i mitt liv er ennå delvis tilstede og hjelper til i hverdagen. Noen som til tider kan være litt vanskelig,
da han jobber helt oppe i Tromsø og i tillegg natt.
Da den minste har AD/HD og /Tourettes_syndrom byr hverdagen på en god del utfordringer.
Nå er han kommet i puberteten og ønsker ikke å tilbringe tiden på skolen. I hvertfall ikke alle dagene og timene.
Og i den lille familien min har vi en hund ved navnet Balto.
Og ei lita pusekatt som heter Mina
Ikke alltid like glad i å bli forstyrret.....
Da har dere fått et lite innblikk i hvem jeg er, og siden blir dere nok bedre kjent med meg etter som tiden går. Her blir jeg å legge ut ting dagligdagse hendelser. Mens på
Blir jeg å fortsette å legge ut ting jeg lager:)
Nok for i dag. Ha en strålende mandag.
Abonner på:
Innlegg (Atom)