Som omsorgsarbeider har jeg sett filmer og diskutert dette tema mye opp gjennom tiden. Så dette er ikke nytt for meg. Jeg har lenge jobbet med denne etiske vurderingen. Når kan det være rett, eller blir det noen gang det?
Da denne dokumentaren kom, var tanken min der. Bør noen få lov til å hjelpe til? Skal den syke selv få lov til å bestemme når nok er nok? Eller er det vi i helsevesenet eller pårørende som skal ta den avgjørelsen???
Bør det bli lov i Norge? Og hvem kan påta seg denne oppgaven? Ikke bare tilrettelegge, men vurdere om du er syk nok?
Det er så mange vanskelige spørsmål som skal tas stilling til.
Nå er jeg frisk og ganske rask;). Men hvordan stiller jeg meg til dette spørsmålet vis jeg blir så syk? Tanken har fått modnet seg hos meg i mange år. Men den er veldig skummel ennå. Hvilket liv blir jeg å få, kan jeg forlange/forvente at mine pårørende vil stelle og besøke meg? Skal jeg suge helsevesenet for alle de kroner det koster å bo på hjem/institusjon? Og for ikke å snakke om medisiner og div.
Haddet det kanskje vært bedre om jeg da, mens jeg ennå var ved mine fulle fem, kunne ha bestemt selv når nok er nok. Jeg hadde da slippet :
å ligge med smerter.
Hørt på pleiere som ikke har tid
Hadd dårlig samvittighet for at mine nermeste må ta seg tid for å besøke meg
Å se tristhet i deres øyne
Ikke kunne kle meg selv
Ikke smake maten jeg fikk
Eller fått velge
Kanskje være så ned dopet pga smerter at jeg ikke kjenner igjen mine nermeste
Nei........ kanskje det hadde vært bedre med valgmuligheten for oss alle.
Hva er dine tanker rundt dette temaet?
Tenker du kanskje litt likt. Eller er dette noe du ikke klarer å forholde deg til?
Er dette tanker som gjør deg sint?
Hører gjerne på dine meninger. Ingen mening er rett eller gal her, mener jeg.
