fredag 31. oktober 2014
Synlig voksne.
I det siste har det ikke skjedd så mye. Og godt er jo det :)
I dag er det den store Halloween dagen. Både små, mellomstore og store har kledd seg ut. Og vært med på aktiviteter rundt om.
Jeg og 3 andre har gått nattevandrer for Røde Kors Bodø
Nattevandrer Bodø
Dette var en flott opplevelse. Stilt og rolig i dag. Kanskje litt fordi det var litt kaldt ute.
Mass flotte ungdommer som var pyntet og masse god stemning. Ungdomsklubben der jeg vandret utenfor i dag hadde et samlet arrangement for flere ungdomsklubber i distriktet. Godt oppmøte.
Håper noen flere kan slenge seg med og gå Nattevandrer eller Natteravn i den byen de bor i.
Dette er et flott tiltak for å gjøre ungdomstiden trygg for ungdommene våre.
Her i Bodø stenger den eneste uteplassen som har operert med 18 år's grense dørene. Da trenger vi noen flere synlig voksne.
Kontakt Bodø Røde Kors eller Natalie Glans Myhre, sms: 95332151eller e-post:nattevandring@bodork.no.
tirsdag 28. oktober 2014
Skolefruktordningen !
Her har vi noen kjempe flinke elever som står på sine krav.
Er så helt enig med dem. "@Erna Solberg, nå må du våkne og gi barna frukten tilbake.
Skolefrukt var ei fin ordning for at elevene skulle holde hele skoledagen. Og ikke minst, for å viske bort skille mellom fattige og rike familier.
Brukt er dyrt for familier med lite inntekt. Det blir nedprioritert.
Skoleopprør mot Erna - vil ha gratis frukt
Publisert 26.10.2014 kl 23:01 Oppdatert 27.10.2014 kl 12:02
Elevene i 6. og 7. klasse ved Jektvik skole i Rødøy ber nå alle skolene i Norge om å engasjere seg for å få tilbake ordningen med gratis skolefrukt., og har også sagt ifra til statsminister Erna Solberg.
- Den ble innført i august 2007 for alle skoler med ungdomstrinn, og finansiert av staten.
- I juni i år vedtok Stortinget å oppheve loven om gratis skolefrukt. Da elevene i Rødøy kom på skolen i august, var det slutt på tiden da de kunne forsyne seg med frukt når de trengte en ekstra piff for å følge med i undervisningen.
Gjør motsatt.
Lasse Telens (12) synes Erna Solberg motsier seg selv.
– Hun har sagt at hun vil at elevene skal gjøre det bedre på skolen. Og så tok hun bort skolefrukten. Da skjer jo det motsatte, sier han. Emma Heen (11) forklarer hvorfor:
– Vi følte oss friskere og mindre slitne, og det var lettere å følge med i timene og lære ting når vi kunne ta oss en bit frukt, sier hun.
Positivt.
Lærer Inger Monsen bekrefter elevenes historie.
– Vi så at elevene gjerne tok seg litt frukt i timene inn imot storefri og på slutten av dagen, akkurat når de begynte å bli ukonsentrerte, sier hun.
På Jektvik skole gjorde de det slik at frukten ble skåret opp og sto tilgjengelig i klasserommet. Dermed kunne elevene ta seg en bit frukt når det passet dem.
– Vi opplevde dette som så gunstig for læringen at også rektor stilte opp og skar opp frukt når det passet, sier Monsen.
Skrev brev.
Den 23. september skrev klassen til statsministeren. Her spør de blant annet om hva fruktpengene skal brukes til.
– Norge er jo et av verdens rikeste land. Hvorfor har vi da ikke råd til skolefrukt til oss elever?
– Vi skrev dette brevet for å få tilbake skolefrukten, sier Lasse.
– Vi syntes det var utrolig bra å få fersk, fin frukt oppskåret hver dag, og vi tror vi var mindre syke på grunn av frukten, sier Emma Heen.
Elevene avslutter brevet sitt med at: «Vi håper skolefrukten kan komme tilbake til alle elevene, og at du tar deg tid til å svare på våre spørsmål.»
Taushet.
Avisa Nordland har i ei uke forsøkt å få Erna Solberg i tale, uten hell. Det er derfor lite som tyder på at elevene kommer til å få noe svar, verken personlig eller gjennom media.
En gjennomgang av postlisten ved statsministerens kontor viser at Solberg har mottatt i alt 34 henvendelser om skolefrukt til nå i år. Hun har ikke svart på en eneste av dem. Men elevene ved Jektvik skole gir ikke opp.
– Vi oppfordrer alle skoler til å skrive til Erna Solberg og be om å få skolefrukten tilbake, sier Kim-Ayla Hoff.
Regjeringen arbeider med å finpusse neste års statsbudsjett, og elevene håper i det lengste å nå fram. Og de tenker ikke bare på seg selv.
– Vi synes det er ekstra dumt at frukten ble borte når vi vet at mange barn spiser usunn mat, heter det i brevet.
Noe å smile av :)
Svelget kondom
Legevakten fikk en telefon der en nærmest hysterisk tenåring sa at kjæresten hadde svelget en kondom og at noen måtte komme og hjelpe dem. Legen ble straks beordret ut til den pasienten som kunne bli kvalt. Men innen han kom seg ut døra, ringte telefonen igjen. Samme gutten sa nå med betydelig roligere stemme: Legen behøver ikke komme likevel, for vi fant en ny en!
mandag 27. oktober 2014
Tunge dager!
Dagene er ganske tunge for tiden. Barnet mitt er i en meget kreativ fase, der han utforsker nye grenser og forsker på ting. Når jeg hører andre fortelle om deres fortvilelse og frustresjon, høres det så ufarlig ut. Dette er litt skremmende for meg, da jeg sitter her hjemme og sliter med det samme som dem. Og jeg er livredd her jeg sitter.
Var på et møte i dag der vi snakket om tankens makt og kraft. En tanke trenger ikke å være sann. Dette temaet var i forbindelse med med kostholds endring. Og hva vaner og tanker kan styre oss til ikke å få til nye ting.
Vi låser oss fast i dårlige mønstre som vi har problemer med å komme oss ut av.
Og her sitter jeg med da mine tanker om det som skjer rundt min sønn. Bra eller dårlig. Har vel ikke så mye å si. Men hvordan jeg klarer å tenke positivt og ufarliggjøre det som nå skjer.
Er kjempe glad i han. Men nå er jeg så sliten av bekymringer, at jeg ser for mye dårlige konsekvenser. Prøver, når vi har gode dager, å snakke med han om ting han opplever og gjør. Og hva dette gjør med meg. Prøver å være erlig og ikke overdramatisere det. Og ikke vise han hvor hysterisk redd jeg er.
Nå har vi hadt det ganske hektisk siden skolen begynte igjen etter at de hadde streiket i ca 3 uker. Den streiken var ikke noe positiv for mitt barn. Lærerne fikk nok litt av sine krav igjennom. Men skolebarna har ikke fått igjennom sine krav. Lærerne var ikke klarer for å ta i mot mitt barn, meg hans utfordringer. De hadde ikke hadt sine planleggingsdager og var ikke fysisk eller psykisk forberedt til å ta i mot en som var frustrert pga. streikens varighet.
Dette er er barn som trenger forutsigbarhet. Ikke beskjed kvelden før, at i morgen skal du på skolen.
Men, men. Jeg som mor gjorde min plikt. Sente barnet på skolen. Bu hu, det har vi alle angret på i snart 2 mnd. Håper ting kommer i orden snart.
Hvor og når kan vi normaliser oss.
Vi har krav på avlastning, har fått det innvilget, men de har ingen til oss. Skal vi ha hjelp, må vi ordne dette selv. Sitter igjen med en blandet følelse. På den ene siden trenger jeg og min mann sårt å få noen dager i måneden der vi kan ha fokus på oss som kjærester, og vi trenger å bygge opp et bedre forhold ti de 2 andre barna vi har. Samtidig som vi tenker at det er så mange flere som også trenger dette, og kanskje mere enn oss.
Jeg hvet at den som roper høyest får mer. Men dette er et vanskelig tema for meg, da jeg vil være så sterk at jeg skal og vil klare alt.
Har veldig lyst til å si at jeg er "uovervinnerlig" men dette hvet jeg ikke er sant. Jeg blir bare mer og mer sliten. Og derfor ei dårligere mor for hver dag som går.
Hvor finner jeg den flotte familien som kan avlaste meg? Slik at jeg kan finne meg selv igjen???????
fredag 17. oktober 2014
Bells Parese
21. Januar - 2014 våknet jeg opp med muskel lammelse i 1/2 fjeset. Høyre side.
Det var en litt skummel opplevelse. Siden jeg er omsorgsarbeider av yrke, var jeg ikke redd for at det skulle være slag. Men tok kontakt med legen min. De sente meg videre til legevakten som sente meg videre til sykehuset. Der ble jeg utredet både høyt og lavt. Siden min mann var på jobb, og jeg ønsket ikke å mase på han. Bestemte jeg meg for selv å kjøre. Mens jeg lå på mottaket på sykehuset og ventet på videre prøver. Kledde jeg på meg og gikk ut for å pakke på parkometret. Dette fant de å være meget uheldig og rart. Jeg trengte jo ikke noe videre over det. Men da jeg kom på Nevrologen, møtte jeg min svigerinne. Hun derimot ble både litt redd og rasende siden jeg hadde kjørt alene. Det kunne jo være noe alvorlig.
Men som sakt, ikke farlig eller dødelig.
Bells Parese
Ja, nå er det gått 5 dager siden jeg fikk diagnosen Bells parese. Har lakt ut en link til ei legeside der det står om denne diagnosen. Og 4 dager siden jeg startet på medisin. Det ser ut som at alt har stagnert nå. Alle 5 musklene er angrepet men ikke så masse. Det er munn og øye som irriterer meg mest. Snakker litt rart, men kan ikke spise og drikke som normalt. Og øyet kan ikke lukkes helt. Blåser det litt for mye, blafrer øyelokket. Kan ikke knipe det i gjen og tårer blir jeg ikke så lett kvitt. Og om natta må det teipes igjen.
Har ikke lyst til å skjemmes pga. lammelsen. Men syns det er litt vanskelig å dra ut å handle. Prøver faktisk å unngå kjentfolk på butikken. I går Giske det ganske greit. Men i kassa ba jeg om å få ta ut litt ekstra penger, og da så kassa dama at jeg hadde rar ansikts mimikk. De pleier ikke å være så ekstremt hjelpsomme, det var like før hun pakket varene i posen for meg. Litt kripi, vanskelig men
kan ikke legge sjul på at jeg hadde lyst til å fnise etterpå da jeg satt i bilen.
Ja, ja. Får vel bare ta den tiden dette tar.
I dag har temperaturen steget litt og ikke så mye vind, så kanskje jeg skal ta meg en liten rusletur med Balto. Han trenger nok en tur etter alle disse late dagen.
Bells Parese
Morgenstund har guld i munn.
Fredag 31. Januar 2014
Sitter her å kjenner at jeg lever. Har i dag vært rammet av Bells Parese i 10 dager. Har vært ute på
nett å lest mye om denne sykdommen, og lært mye. Nå sitter jeg her å kjenner at det begynner å bevege seg i høyre kinn. jippi :) dette gikk jo fort.
Tiden flyr og nå er det blitt hele 36 dager siden jeg våknet opp med lammelse i høyre side av ansiktet. Tiden har bare fløyet. Etter jeg hadde vært på sykehuset å fått sjekket hva dette var. Startet jeg på steroider. Ble ikke mye sterkere av de tabelettene. Men etter 10 dager, som kuren varte. Fikk jeg trenings vondt i alle muskler i hele kroppen. Og det ble etterhvert meget vondt i høyre kinn. Så når det skulle deles ut klemmer til barna, var det om å gjør å få klem på venstre kinn eller så kunne det
hende jeg kom med et lite utbrudd pga. smerter.
Noe var vanskelig å takle til å begynne med, men ting gikk seg til etterhvert. Følte meg som en slagpasient. Kunne ikke drikke varme drikker, da rant alt ut i høyre munnviken. kunne heller ikke drikke fra glass/kopp. Det var bare å ta frem sugerør. Siden jeg mistet smaken og føligheten på høyre side av tungen, virket det som om all mat hadde en konsistens om smør. Jeg er veldig glad i mat. Men lærte noe nytt. Spiser ikke maten hvis den ikke smaker godt.
Spytte etter tannpuss kunne jeg ikke. Pusse nesen gikk jo heller ikke. Og hvordan skulle jeg nå klare å plystre på hunden min nå????
Ja ja, overrasker meg selv med å vende meg til dette ganske fort.
Alt av mat måtte jeg spise med kniv og gaffel. For når jeg skulle gape over brødskiven, smatt leppen inn i munnen og bare var i veien.
Som utdannet Omsorgsarbeider lærte jeg noe nytt. Dette er en erfaring å ta med seg ut i yrket mitt der jeg til tider jobber med slagpasienter.
Jeg har vært ute på netter å lest om sykdommen og hva andre opplever. Sitter igjen med et undelig spørsmål. Hvorfor venter noen i dager, uker og opp til flere måneder før de oppsøker lege???
Settes du ikke på medisin snarest mulig er det mye mindre sjangse for at du blir helt frisk.
Nei folkens. Oppsøk lege samme dag. Statistikk viser at det oppstår ca. 500 tilfeller hvert år. Og alle kan få det. Og legene hvet ikke helt hva som er hovedårsaken til at det bryter ut hos akkurat deg.
Jeg har vært utrolig heldig. Allerede etter 14 dager begynte jeg å merke bedring. Nå 36 dager etter jeg fikk Bells Parese henger det kun litt igjen i øyet. Akkurat som om det er litt sjeggel. Ellers er alt kommet tilbake som normalt.
Det var en litt skummel opplevelse. Siden jeg er omsorgsarbeider av yrke, var jeg ikke redd for at det skulle være slag. Men tok kontakt med legen min. De sente meg videre til legevakten som sente meg videre til sykehuset. Der ble jeg utredet både høyt og lavt. Siden min mann var på jobb, og jeg ønsket ikke å mase på han. Bestemte jeg meg for selv å kjøre. Mens jeg lå på mottaket på sykehuset og ventet på videre prøver. Kledde jeg på meg og gikk ut for å pakke på parkometret. Dette fant de å være meget uheldig og rart. Jeg trengte jo ikke noe videre over det. Men da jeg kom på Nevrologen, møtte jeg min svigerinne. Hun derimot ble både litt redd og rasende siden jeg hadde kjørt alene. Det kunne jo være noe alvorlig.
Men som sakt, ikke farlig eller dødelig.
Bells Parese
Ja, nå er det gått 5 dager siden jeg fikk diagnosen Bells parese. Har lakt ut en link til ei legeside der det står om denne diagnosen. Og 4 dager siden jeg startet på medisin. Det ser ut som at alt har stagnert nå. Alle 5 musklene er angrepet men ikke så masse. Det er munn og øye som irriterer meg mest. Snakker litt rart, men kan ikke spise og drikke som normalt. Og øyet kan ikke lukkes helt. Blåser det litt for mye, blafrer øyelokket. Kan ikke knipe det i gjen og tårer blir jeg ikke så lett kvitt. Og om natta må det teipes igjen.
Har ikke lyst til å skjemmes pga. lammelsen. Men syns det er litt vanskelig å dra ut å handle. Prøver faktisk å unngå kjentfolk på butikken. I går Giske det ganske greit. Men i kassa ba jeg om å få ta ut litt ekstra penger, og da så kassa dama at jeg hadde rar ansikts mimikk. De pleier ikke å være så ekstremt hjelpsomme, det var like før hun pakket varene i posen for meg. Litt kripi, vanskelig men
kan ikke legge sjul på at jeg hadde lyst til å fnise etterpå da jeg satt i bilen.
Ja, ja. Får vel bare ta den tiden dette tar.
I dag har temperaturen steget litt og ikke så mye vind, så kanskje jeg skal ta meg en liten rusletur med Balto. Han trenger nok en tur etter alle disse late dagen.
Bells Parese
Morgenstund har guld i munn.
Fredag 31. Januar 2014
Sitter her å kjenner at jeg lever. Har i dag vært rammet av Bells Parese i 10 dager. Har vært ute på
nett å lest mye om denne sykdommen, og lært mye. Nå sitter jeg her å kjenner at det begynner å bevege seg i høyre kinn. jippi :) dette gikk jo fort.
Har lest om de som er rammet i 1 år. Det må være tøft.
Skulle ønske det lå litt mere info. ute på nett om denne sykdommen. Det er litt lite stoff og behandling eksisterer jo nesten ikke.
Til dere som lar det gå flere dager, uker og måneder før dere oppsøker lege. Våkne opp. Bells Parese er en harmløs sykdom. Dvs. den er ikke dødelig. Men jo tidligere dere starter opp på medisin, jo større er muligheten for å bli raskere frisk og sitte igjen med mindre hemmelser i ettertid. Når man
kjenner at man blir lam, kan det dreie seg om en blodpropp. Og de er ikke til å spøke med.
Onsdag 26. Februar 2014
Bells Parese dag 36
kjenner at man blir lam, kan det dreie seg om en blodpropp. Og de er ikke til å spøke med.
Onsdag 26. Februar 2014
Bells Parese dag 36
Tiden flyr og nå er det blitt hele 36 dager siden jeg våknet opp med lammelse i høyre side av ansiktet. Tiden har bare fløyet. Etter jeg hadde vært på sykehuset å fått sjekket hva dette var. Startet jeg på steroider. Ble ikke mye sterkere av de tabelettene. Men etter 10 dager, som kuren varte. Fikk jeg trenings vondt i alle muskler i hele kroppen. Og det ble etterhvert meget vondt i høyre kinn. Så når det skulle deles ut klemmer til barna, var det om å gjør å få klem på venstre kinn eller så kunne det
hende jeg kom med et lite utbrudd pga. smerter.
Noe var vanskelig å takle til å begynne med, men ting gikk seg til etterhvert. Følte meg som en slagpasient. Kunne ikke drikke varme drikker, da rant alt ut i høyre munnviken. kunne heller ikke drikke fra glass/kopp. Det var bare å ta frem sugerør. Siden jeg mistet smaken og føligheten på høyre side av tungen, virket det som om all mat hadde en konsistens om smør. Jeg er veldig glad i mat. Men lærte noe nytt. Spiser ikke maten hvis den ikke smaker godt.
Spytte etter tannpuss kunne jeg ikke. Pusse nesen gikk jo heller ikke. Og hvordan skulle jeg nå klare å plystre på hunden min nå????
Ja ja, overrasker meg selv med å vende meg til dette ganske fort.
Alt av mat måtte jeg spise med kniv og gaffel. For når jeg skulle gape over brødskiven, smatt leppen inn i munnen og bare var i veien.
Som utdannet Omsorgsarbeider lærte jeg noe nytt. Dette er en erfaring å ta med seg ut i yrket mitt der jeg til tider jobber med slagpasienter.
Jeg har vært ute på netter å lest om sykdommen og hva andre opplever. Sitter igjen med et undelig spørsmål. Hvorfor venter noen i dager, uker og opp til flere måneder før de oppsøker lege???
Settes du ikke på medisin snarest mulig er det mye mindre sjangse for at du blir helt frisk.
Nei folkens. Oppsøk lege samme dag. Statistikk viser at det oppstår ca. 500 tilfeller hvert år. Og alle kan få det. Og legene hvet ikke helt hva som er hovedårsaken til at det bryter ut hos akkurat deg.
Jeg har vært utrolig heldig. Allerede etter 14 dager begynte jeg å merke bedring. Nå 36 dager etter jeg fikk Bells Parese henger det kun litt igjen i øyet. Akkurat som om det er litt sjeggel. Ellers er alt kommet tilbake som normalt.
Håper jeg har klart å formidle litt av opplevelsen min og gitt litt info. om denne skjelne sykdommen. Skulle du derimot ha noen spørsmål, må du bare spørre.
torsdag 16. oktober 2014
God morgen!
God morgen
Fortsatt eksisterer det en stigmatiseringe av mennesker som bruker tid og krefter på en søken etter å "finne seg selv", som har et annet fokus enn det aksepterte og som har innsett at selvinnsikt starter med egenkjærlighet. Kritikken har gjerne en nedlatende tone, fordekket med en humor som tenderer mot sarkasme og trumfkortet er at vi ikke tar på alvor vårt ansvar som medmennesker, men bare tenker på oss selv.
Og vi er mange som kjenner på den samme følelsen, vi er mange som ikke gir oss, men som bekjemper frustrasjonen inntil kritikerne forstår at det å være glad i seg selv, ikke er mangel på medfølelse, men en forutsetning for å skape noe godt - sammen med andre.
Hele vår samfunnstruktur er bygget opp rundt handling, rundt det å prestere og vi er opplært til å tro at det er vår gjøren som ligger til grunn for vår tilstrekkelighet eller mangel på sådan. Og jeg må tilbake til det parasympatiske systemet (brems) og det sympatiske systemet (gass) som kroppen vår er bygget opp rundt.
Bremsesystemet er der for å gi oss tid og rom til å finne vår egen takt og sørge for at vi lader batteriene med så store menger seratonin, at vi kjenner oss trygge mens glede og en kime til lykke, siver ut i systemet. Da vår vi lyst til å puste og velge livet i hvert eneste åndedrag.
Gassystemet er der for å redde oss fra fare, det kalles også fight og flight og sørger for at det pulserende bremsesystemet går over i en annen takt og alt fokus rettes mot å sette kroppen i alarmberedskap. Da er vi utrygge og adrenalinet strømmer ut i kroppen for å gi oss lyst til å kjempe for å overleve.
Samfunnet vi er oppdratt til å passe inn i, har et overveldende fokus på at vi konstant skal gi gass, og mange av oss mestrer den tilstanden helt utmerket, vel og merke inntil det går galt og de såkalte livstilssykdommene infiltrerer begge systemene, strømtilførselen slås av og vi tvinges til å ligge på lading.
Men også da stiller samfunnet krav, for hva er den påstått beste medisinen for oss som har nettet ned, jo, det er handling selvfølgelig. Sørg for at du gjør noe, så vil du føle deg bedre....
For meg er hele denne situasjonen er sammensurium av misforstand. Det starter med det etablerte kravet om prestasjon, dette dyttet i ryggen som gjør at vi aldri kan tillate oss å bremse.
Fortsatt eksisterer det en stigmatiseringe av mennesker som bruker tid og krefter på en søken etter å "finne seg selv", som har et annet fokus enn det aksepterte og som har innsett at selvinnsikt starter med egenkjærlighet. Kritikken har gjerne en nedlatende tone, fordekket med en humor som tenderer mot sarkasme og trumfkortet er at vi ikke tar på alvor vårt ansvar som medmennesker, men bare tenker på oss selv.
Og vi er mange som kjenner på den samme følelsen, vi er mange som ikke gir oss, men som bekjemper frustrasjonen inntil kritikerne forstår at det å være glad i seg selv, ikke er mangel på medfølelse, men en forutsetning for å skape noe godt - sammen med andre.
Hele vår samfunnstruktur er bygget opp rundt handling, rundt det å prestere og vi er opplært til å tro at det er vår gjøren som ligger til grunn for vår tilstrekkelighet eller mangel på sådan. Og jeg må tilbake til det parasympatiske systemet (brems) og det sympatiske systemet (gass) som kroppen vår er bygget opp rundt.
Bremsesystemet er der for å gi oss tid og rom til å finne vår egen takt og sørge for at vi lader batteriene med så store menger seratonin, at vi kjenner oss trygge mens glede og en kime til lykke, siver ut i systemet. Da vår vi lyst til å puste og velge livet i hvert eneste åndedrag.
Gassystemet er der for å redde oss fra fare, det kalles også fight og flight og sørger for at det pulserende bremsesystemet går over i en annen takt og alt fokus rettes mot å sette kroppen i alarmberedskap. Da er vi utrygge og adrenalinet strømmer ut i kroppen for å gi oss lyst til å kjempe for å overleve.
Samfunnet vi er oppdratt til å passe inn i, har et overveldende fokus på at vi konstant skal gi gass, og mange av oss mestrer den tilstanden helt utmerket, vel og merke inntil det går galt og de såkalte livstilssykdommene infiltrerer begge systemene, strømtilførselen slås av og vi tvinges til å ligge på lading.
Men også da stiller samfunnet krav, for hva er den påstått beste medisinen for oss som har nettet ned, jo, det er handling selvfølgelig. Sørg for at du gjør noe, så vil du føle deg bedre....
For meg er hele denne situasjonen er sammensurium av misforstand. Det starter med det etablerte kravet om prestasjon, dette dyttet i ryggen som gjør at vi aldri kan tillate oss å bremse.
Og for de av oss som har brukt tid og krefter på å få dette systemet opp og stå, blir det derfor frustrerende å møte kritikk fordi vi setter oss selv først og ikke hører etter når de som påstår seg å ha makt og innflytelse, ønsker å tvinge oss i kne, igjen. Og hvem er de egentlig, de som har bestemt at forsvarsmodus er den eneste akseptable tilstanden å være i, at det å nyte godt av et velfungerende bremsesystem ikke er tillatt?
Det er da ikke slik at vi som ønsker å leve normalt, er unormale. Det er da ikke slik at det å ta ansvar for seg selv er å tråkke på andre. Det er ikke slik at det å elske seg selv betyr at vi er likegyldige overfor andre - eller?
Jeg har vært på en lang reise og jeg har endelig innsett at det er mitt eneste ansvar her i livet å sørge for at jeg har lyst til å puste, hele tiden. Det er når det strømmer glede gjennom meg, jeg kan være en god bidragsyter i fellesskapet. Det betyr ikke at jeg sitter handlingslammet og høster av samfunnets goder, det betyr ikke at jeg har glemt all min kunnskap om næringslivets
Det er da ikke slik at vi som ønsker å leve normalt, er unormale. Det er da ikke slik at det å ta ansvar for seg selv er å tråkke på andre. Det er ikke slik at det å elske seg selv betyr at vi er likegyldige overfor andre - eller?
Jeg har vært på en lang reise og jeg har endelig innsett at det er mitt eneste ansvar her i livet å sørge for at jeg har lyst til å puste, hele tiden. Det er når det strømmer glede gjennom meg, jeg kan være en god bidragsyter i fellesskapet. Det betyr ikke at jeg sitter handlingslammet og høster av samfunnets goder, det betyr ikke at jeg har glemt all min kunnskap om næringslivets
drivere og "cash is king", det betyr bare at jeg vil gjøre det i mitt tempo, på min måte. Jeg vil ikke lenger være i konstant alarmberedskap og jeg vil ikke at bekymringer skal være fundamentet i mitt liv, jeg vil kjenne at jeg strekker til - hele tiden. Akkurat som med bilen min, den er nemlig trygg fordi den har både gass og bremser som virker!
Jeg vil ta ansvar for at ansatsen til mitt liv kommer fra en strøm av velvilje, ikke fra en konstant motvilje, en frykt for at det aldri blir godt nok. Det å leve er nemlig ikke en hobby jeg har - det er mitt eneste hvorfor!
Jeg vil ta ansvar for at ansatsen til mitt liv kommer fra en strøm av velvilje, ikke fra en konstant motvilje, en frykt for at det aldri blir godt nok. Det å leve er nemlig ikke en hobby jeg har - det er mitt eneste hvorfor!
lørdag 4. oktober 2014
Slå opp latterdøren :)
Smått om kropp:
Elina 6 år
Fars jobb
Lille Jens gjekk i barnehageklassen, og en dag spørte lærerina barna, hva deres far jobbet som.
Alle de typiske svar kommer; brannmann, politimann, selger, politiker... Jens var meget stille, så lærerinna spurte hva hans far jobber som.
- Min far er eksotisk danser i en strippeklubb, hvor han tar av alt sitt tøy av foran andre menn. Noen ganger, hvis tilbudet er rigtig godt, tar han derfra med en annen mann, leier et billig hotelværelse, og fjoller rundt med ham hele natten.
Lærerinnen ber hurtig de andre barna om å male litt i deres malebøker, og tar deretter Jens med ut på gangen. - Er det virkelig sant det din far jobber med?
- Nei, sier Jens. - Min far spiller fotball i Liverpool, men jeg var alt for flau til å si det.
Alle de typiske svar kommer; brannmann, politimann, selger, politiker... Jens var meget stille, så lærerinna spurte hva hans far jobber som.
- Min far er eksotisk danser i en strippeklubb, hvor han tar av alt sitt tøy av foran andre menn. Noen ganger, hvis tilbudet er rigtig godt, tar han derfra med en annen mann, leier et billig hotelværelse, og fjoller rundt med ham hele natten.
Lærerinnen ber hurtig de andre barna om å male litt i deres malebøker, og tar deretter Jens med ut på gangen. - Er det virkelig sant det din far jobber med?
- Nei, sier Jens. - Min far spiller fotball i Liverpool, men jeg var alt for flau til å si det.
onsdag 1. oktober 2014
Høst!
Nydelig vær å være ute i.
Hele gjengen gikk en flott tur i Maskinisten. Sol og deilig temperatur.
Det var ikke bare godt for kropp. Skjelen fikk seg et lite tilskudd av velvære.
Kan anbefales :)
God middag!
Abonner på:
Innlegg (Atom)