Ensom

Av og til oppdager jeg noe som forundrer meg. Gir meg nytt syn på tingenes tilstand. Sånn som det å være ensom sammen med mange mennesker.
Hei i byen vår, har vi nettopp hatt besøk av parkenfestivalen 2017. En festival vi higer etter, ikke bare for å høre god musikk, men være sosial og ha det trivelig sammen med mange av våre venner.
Her er det ikke musikken som er det viktigste, men folka og stemningen.

Det kom meg for øre at noen opplever en grufull ensomhet mitt oppi folkemengden. Dette er noe som jeg ikke har noen kjennskap til.
Når jeg hørte denne unge damen fortelle om hvor grufult det var å stå blant disse menneskene som hun opplevde ikke så henne, fikk jeg fryktelig vondt inni meg.
Ingen hadde sakt hei til henne denne kvelden, eller skåler med henne. Hun hadde sett bekjente som hadde smilt til henne, men ikke kommet bor å slått av en prat. De som satt i skråningen ved siden av henne hadde knapt lagt merke til henne.
Jeg dristet meg til å spørre hvorfor hun hadde dradd på festivalen. Da fortalte hun at det var musikken som gjorde at hun dro dit. Når artistene hun likte spilte følte hun en lykkerus som tok drepen på ensomheten. Det var bare så fryktelig tomt mellom de artistene. For da så hun og kjente på den tomheten og at hun var helt alene på festivalen.

Mitt ❤️ Blør for denne unge damen. Håper hun blir lagt mere merke til etter hvert. Vi som er omkranset av masse venner og andre, bør nok ta brillerne av og løfte på blikket og se oss rundt. Er det noen av de vi kjenner som er blitt usynlige opp gjennom årene? Er det noen av dem som vi kan bry oss litt mere om? Eller er vi alle helt perfekte?

Jeg har i hvert fall noen jeg må pleie litt bedre i fremtiden.

Ha en varm og trivelig høst 🍂🍁